Syndsbekjennelsen skal forandres

”Hellige Gud himmelske far, se i nåde til meg syndige menneske som har krenket deg med tanker ord og gjerninger og kjenner lysten til de onde i mitt hjerte”, slik starter syndsbekjennelsen og det er særlig denne delen NFG mener er dårlig formulert.

- Dette er en formulering som kun fokuserer på at det enkelte menneske har syndet og krenket Gud. Formuleringen sier ingenting om forholdet til andre mennesker, kritiserer Geir Hansen (bildet) som er leder av NFG sitt underutvalg for arbeid med gudstjenestens inngang og utgang. Andre svakheter ved dagens syndsbekjennelse er i følge Hansen at den er sterkt selvfordømmende, at den kommer for tidlig i gudstjenesten og at formuleringen ”kjenner lysten til det onde i mitt hjerte” er fremmedgjørende.

- Det må da finnes en måte å utrykke vår delaktighet i det onde, uten at vi må si at vi av hjertens lyst ønsker å gyve løs med syndige handlinger, mener Hansen og siterer en eldre prestekollega: ”Nå er det lenge siden jeg har kjent på denne lysten til det onde i mitt hjerte”. Hansen mener dessuten at en syndsbekjennelse i begynnelsen av gudstjenesten er en negativ måte å starte gudstjenesten på.

- Det viktigste i innledningsdelen til gudstjenesten er å få understreket at vi møter Gud som tilgitte syndere. Vi trenger heller ikke noen spesiell personlig renselse for å begynne eller delta i en gudstjeneste. Det er egentlig gjennom Ordet og sakramentsforvaltningen, at vi skal utfordres til en bevisstgjøring av vår unnfallenhet og potensielle ondskap.

Ny plassering av syndsbekjennelsen
Geir Hansen som er sokneprest i Veldre og Brumunddal menigheter har et langt engasjement for gudstjenestens form, blant annet som lærer ved praktikum i liturgikk på MF. I bakgrunnsnotatet: ”Syndsbekjennelse og liturgisk forberedelseskultur” , utdyper han sitt syn. Det var med bakgrunn i dette notatet, følgende enstemmige vedtak ble fattet på NGF sitt møte 4. desember 2006:

"NFG mener at syndsbekjennelsen i sin nåværende form har et språk som passer bedre i rammen av et individuelt skriftemål, enn som ledd i hovedgudstjenesten. Vi er også av den oppfatning at syndsbekjennelsen som eget ledd i gudstjenestens innledningsdel ikke er en naturlig del av gudstjenestens ordo. Den naturlige plassering av syndsbekjennelsen i gudstjenesten er i tilknytning til forbønnen. Et element av fellesskapets vilje til syndserkjennelse og forsoning kan uttrykkes i innledningen av gudstjenesten.”

Fra syndsbekjennelse til syndserkjennelse
I notatet ”Syndsbekjennelse og liturgisk forberedelseskultur” , foreslår Geir Hansen også at ordet syndserkjennelse erstatter syndsbekjennelse.
- Når vi som felleskap skal gi uttrykk for vår delaktighet i syndens realitet, så handler det ikke om bekjennelse av konkrete handlinger, men en slags felles innsikt i syndens vesen og potensielle fristelser, sier Hansen som synes syndserkjennelse er et vel så godt ord for dette som syndsbekjennelse. Han argumenterer med at syndsbekjennelsen heller ikke har en lang historie i gudstjenesten.
- Opprinnelig var ikke syndsbekjennelsen en del av gudstjenesten i det hele tatt. Men i middelalderen begynte prestene å be syndsbekjennelsen på egne vegne. Først i 1887 ble syndsbekjennelsen et fast ledd i gudstjenestene våre, påpeker Hansen. (Kirkens informasjonstjeneste)

Kontaktperson:
Lillian Mortveit Dittmann, prosjektleder for Kirkerådets arbeid med reform av kirkens gudstjenesteliv.
lillian.dittmann@kirken.no Tlf.: 23 08 12 37