Norge har et spesielt ansvar i møte med klimaendringene av flere grunner. Norge er blant de land i verden som slipper ut mest CO2 pr innbygger. Store deler av vår materielle velstand er basert på salg av fossilt brennstoff.
Norge har både økonomi og muligheter til selv å gjøre store omstillinger, og å bidra til teknologiske nyvinninger som andre kan ha glede av. Vi må bruke vår rikdom til å finansiere klimareduserende tiltak i utlandet, men hvis dette blir det eneste fokuset for vår klimapolitikk, er vi i ferd med å underkommunisere alvoret i problemet.
Det vil oppfattes som om vi i det rike Norge skal fortsette på akkurat samme måte som før. Det gir liten troverdighet hvis vi i den rike delen av verden nekter å redusere egne utslipp. Når vi skal velge en bærekraftig utviklingsvei fremover, må vi handle slik at andre kan handle på samme måte som oss. Det handler om rettferd. Ellers har vi ikke forstått klimaspørsmålets moralske karakter.
Skape bevissthet og motivere til handling
Dette moralske argumentet henger nært sammen med et annet. Hvordan skal det skapes moralsk bevissthet om problemet hvis norske borgere ikke opplever vesentlige endringer her hjemme i form av tiltak for å gjøre noe med klimakrisen?
Fokus på kvotepris og kostnader ved reduksjoner har i stor grad bidratt til å gjøre klimasaken til en teknisk- økonomisk diskusjon, med den konsekvens at det ikke er bygget politisk vilje på nasjonalt og lokalt nivå for å jobbe med klimapolitikk.
Politikerne må vise hele befolkningen at de vil ta ansvar og at de vil legge til rette for miljøvennlige alternativer i alle sektorer av samfunnet. Det er ved å motivere, involvere og engasjere befolkningen, næringsliv og sivilsamfunnet at en bygger moralsk forståelse og politisk vilje til handling.