Be, så skal dere få.
Let, så skal dere finne.
Bank på, så skal det lukkes opp for dere. Matteusevangeliet 7,7
For nøyaktig 10 år siden satt jeg askefast i Cape Town i Sør-Afrika sammen med 23 andre norske prester. Vi var på studietur og var snart på veg hjem etter to uker i landet. De følelser og stemninger jeg opplevde den gangen kommer opp i meg igjen i disse coronavirustider. Etter noen dagers utbrudd på den islandske vulkanen Eyjafjallajökull, og nedstenging av all flytrafikk i Europa, kom det dystre meldinger i media. Dette kunne vare i mange måneder. Vi bodde veldig privilegert i universitetsbyen Stellenbosch, og led ingen nød, og vi hadde flotte kollegaer rundt oss. Problemet og ubehaget lå i det uavklarte. Vi hadde absolutt ingen kontroll på fremtiden. Å komme seg hjem fra sydspissen av Afrika til ei øy i Lofoten var umulig i uoverstigelig fremtid.
Uavklarte situasjoner er noe vi alle rammes av i livet. Hele tiden. Det kan være en sykdom ingen finner ut av, en umulig økonomisk situasjon, en prøve eller en søknad vi går og venter svaret på, eller en konflikt vi ikke har kontroll på. Løsningen finnes nok, men vi vet ikke når det skjer. Vi opplever det faktisk ganske ofte. Noen uavklarte situasjoner er imidlertid mye mer dramatiske, og for mange av våre medmennesker er dagens uavklarte virussituasjon svært alvorlig. Å leve i en uavklart situasjon over lang tid er krevende, og kan få store helsemessige konsekvenser.
I en uavklart situasjon er det naturlig at troende mennesker henvender seg til Gud. Det skulle jo bare mangle. Dagens bibelvers i Matteusevangeliet om bønnens virkning gir, og har gitt trøst, til mange i slike situasjoner. Samtidig kan de også være krevende å forholde seg til. For hva menes det med at døren lukkes opp og at man får det man ber om, når alt oppleves som status quo. Det er mange troskriser som har dukket opp i lesing av og erfaring med disse versene.
At alle til enhver tid skal få av Gud det de føler de trenger for å gjenopprette balansen i livet er en naiv tanke, ut fra hvor komplisert livet til det enkelte menneske tross alt er. Det ville også ha skapt fullstendig kaos i verden om alle bønnebegjær hadde blitt effektuert på kortest mulig tid av Vårherre. Jeg har derfor alltid tenkt at bønnesvar er noe annet enn effektiv bearbeidelse fra Guds side i forhold til våre behov og krav. I forlengelsen av dagens bibelvers står det jeg ofte har funnet trøst i når jeg føler at bønn til Gud har liten betydning her og nå for å løse mine problemer. Vi som har barn vet at et oppdrageransvar tar tid, og kan være krevende. I disse versene beskrives et liv i bønn som et far- og sønn-forhold. Det kunne også ha stått mor-/datter-forhold eller relasjonen mellom foreldre og barn. Dette er et prosjekt som alltid vil ha mange kamper, prosesser, mye lytting og ikke minst tålmodighet i seg. Det ligger likevel en dyp lojalitet og tillit i bunnen, hos begge parter, der denne prosessen er god. Og de gode foreldre har alltid lengre perspektiver på livet enn å tilfredsstille kortsiktige behov.
De aller fleste av oss vil komme gjennom dagens viruskrise uten varige men. Vi vet at det til slutt vil gå over, men vi vet ikke når det skjer. Det må vi leve med, men midt i den fortvilte situasjonen så kan det jo være at vi i vår bønn og i våre sukk til Gud lærer noe vi enda ikke har lært. En viktig lærdom kan være at vi må lære oss å være mere tålmodige, kjede oss mer, få ned vårt forbruk, vår reiselyst og roe ned en heftig karriere for at sårbare menneskers smerte skal bli mindre. Og at færre dør! Så vil det også åpne seg nye dører i løpet av denne krevende tiden som ligger foran, som det står lovnad om i versene, og som gjør at vi kanskje blir litt klokere og litt mer fininnstilt i forhold til det som er Guds vilje med våre liv. Vi blir rett og slett en bedre utgave av oss selv, om vi ber.
Hvordan gikk det så med mine bønner i Sør-Afrika for 10 år siden? Den første dagen etter at flytrafikken til Europa ble gjenåpnet tok jeg turen ut til flyplassen for å snakke med mitt flyselskap angående min hjemreise. For sikkerhets skyld tok jeg også med meg min koffert. Jeg ble satt på en venteliste sammen med noen hundre andre som skulle hjem med British Airways. Som den siste av 5 ble jeg så trukket ut til å bli med første flyet hjem en time etter ankomst til flyplassen. Dagen etter var jeg hjemme igjen i Lofoten og kunne være med på feiringen av min datters gebursdag. Opplevde jeg det som et bønnesvar? Sannelig ikke sikker, da de fleste av mine gode kollegaer fremdeles satt askefast igjen i Cape Town.