Behovet for en kort sammenfatning av det som de troende står sammen om, går igjen i mange religioner. Helt fra den tidligste kristne kirke finner vi korte, oppsummerende tekster som uttrykker det mest sentrale i den kristne tro.
På flere av de oldkirkelige, økumeniske kirkemøtene behandlet og vedtok man det vi i dag kaller de tre oldkirkelige bekjennelsene:
- Den apostoliske trosbekjennelsen (nåværende versjon fra 700-tallet, men den nesten identiske "romerske bekjennelse" er kjent fra 200-tallet) er i Den norske kirke den vanligste og mest brukte av disse tre. Vi kaller den også «dåpsbekjennelsen» fordi den brukes i forbindelse med dåp.
- Den nikenske trosbekjennelsen (fra 325, med noen senere justeringer 381) brukes på høytidsdagene – ofte som vekselsang.
- Den athanasianske trosbekjennelsen (fra ca. år 500) er preget av de teologiske diskusjonene om Jesus som sann Gud og sant menneske.
De tre trosartiklene uttrykker til sammen troen på den treenige Gud. Gud er én og møter oss som Gud vår Far, Sønnen Jesus Kristus og Den hellige ånd.
Jeg tror på Gud Fader...
Den første trosartikkelen framhever at Gud er alles far og skaperen av himmel og jord. Alt som lever, står i en relasjon til Gud. Gud skapte mennesket «i sitt bilde» og gav oss i oppdrag å forvalte jorden og dens ressurser. Menneskets verdi er forankret i denne artikkelen. Det samme er vårt ansvar for å forvalte livet og skaperverket på en god måte.
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn...
De mest sentrale delene av Jesus-fortellingen er oppsummert i den andre artikkelen. Jesus ble født av jomfru Maria. Han ble korsfestet og gravlagt. På den tredje dagen stod han opp fra de døde og sitter ved Faderens høyre hånd. Jesu død og oppstandelse er grunnlaget for tilgivelse og gir håp for alt som lever.
Jeg tror på Den hellige ånd
Den hellige ånd opprettholder og fornyer skaperverket. Ånden er Guds redskap for å føre oss til tro og gi oss kraft til å gjøre det gode. Ånden viser oss hvem Jesus er, og den skaper fellesskap. Ånden blir beskrevet på flere måter i Bibelen; som Jesu ånd, som talsmannen som viser oss hvem Gud er og hvem vi selv er. Ånden er livgiveren og fornyeren.
Den apostoliske trosbekjennelsen (bokmål)
Jeg tror på Gud Fader, den allmektige,
himmelens og jordens skaper.
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre,
som ble unnfanget ved Den hellige ånd,
født av jomfru Maria,
pint under Pontius Pilatus,
korsfestet, død og begravet,
fór ned til dødsriket,
stod opp fra de døde tredje dag,
fór opp til himmelen,
sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd,
skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Jeg tror på Den hellige ånd,
en hellig, allmenn kirke,
de helliges samfunn,
syndenes forlatelse,
legemets oppstandelse
og det evige liv.
Amen.
Den apostoliske truvedkjenninga (nynorsk)
Eg trur på Gud Fader, den allmektige,
som skapte himmel og jord.
Eg trur på Jesus Kristus, Guds einborne son, vår Herre,
som vart avla ved Den heilage ande,
fødd av Maria møy,
pint under Pontius Pilatus,
vart krossfest, døydde og vart gravlagt,
fór ned til dødsriket,
stod opp frå dei døde tredje dagen,
fór opp til himmelen,
sit ved høgre handa åt Gud, den allmektige Fader,
skal koma att derifrå og døma levande og døde.
Eg trur på Den heilage ande,
ei heilag, allmenn kyrkje,
eit samfunn av dei heilage,
forlating for syndene,
oppstoda av lekamen
og evig liv.
Amen.
Martin Luthers forklaring til den apostoliske trosbekjennelse:
1) Jeg tror at Gud har skapt meg og alle andre skapninger. Han har gitt meg kropp og sjel, fornuft og alle sanser, og holder dette ved lag. Han gir meg klær og sko, mat og drikke, hus og hjem, ektefelle og barn, jord og buskap, og alt jeg trenger fra dag til dag. Han verner meg mot alle farer og vokter meg mot alt ondt. Alt dette gjør han bare av faderlig godhet og guddommelig barmhjertighet uten at jeg har fortjent det eller er verdig til det. For alt dette skylder jeg å takke og love ham, tjene og lyde ham.
2) Jeg tror at Jesus Kristus er min Herre, sann Gud født av Faderen fra evighet, og sant menneske, født av jomfru Maria. Han har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske, frikjøpt og frelst meg fra alle synder, fra døden og fra djevelens makt, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige og dyre blod, og med sin uskyldige lidelse og død. Dette har han gjort for at jeg skal være hans egen, leve under ham i hans rike, og tjene ham i evig rettferd, uskyld og salighet, liksom han har stått opp fra døden og lever og regjerer i evighet.
3) Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus eller komme til ham, min Herre. Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg med sine gaver, helliggjort meg og holdt meg fast i den sanne tro. På samme måte kaller, samler, opplyser og helliggjør han hele den kristne kirke på jorden, og bevarer den hos Jesus Kristus i den ene sanne tro. I denne kristne kirke tilgir han daglig alle synder hos meg og hos alle som tror. På den ytterste dag skal han vekke opp meg og alle døde, og gi meg og alle som tror på Kristus, evig liv.
Historisk bakgrunn og forståelse i dag
Den norske kirkes Kirkemøte (KM 6/2019) slår fast i Kirkeordningens første paragraf følgende:
§ 1. Den norske kirkes læregrunnlag
Den norske kirke er en evangelisk-luthersk kirke som bekjenner troen på den treenige Gud og evangeliet om frelse i Jesus Kristus slik det er gitt oss i Det gamle og Det nye testamente og uttrykt i den apostoliske, den nikenske og den athanasianske trosbekjennelse samt Den uforandrede augsburgske bekjennelse fra 1530 og Luthers lille katekisme.
Begrepet «den uforandrede augsburgske bekjennelse» er en videreføring av Norsk Lov og henviser til den opprinnelige teksten slik den ble fremlagt i 1530. Uforandret betyr altså opprinnelig tekst, og en avgrensing av seinere varianter.
I kirkemøtekomiteens merknader til saken (KM 6/2019)heter det imidlertid at det «er behov for å sette bekjennelsesskriftene inn i sin historiske sammenheng. Særlig er det nødvendig å se fordømmelsesutsagnene i Confessio Augustana i lys av de senere års økumeniske forsoningsprosesser.» (komitémerknad 2, KM 6/19). Det understrekes med andre ord at disse trosbekjennelsene og katekismen også må leses som historiske dokumenter, preget av datidens forståelse, språk, konflikter og stridstema. Det lutherske verdensforbund, og dermed Den norske kirke, har for eksempel tatt et oppgjør med flere av fordømmelsesutsagnene i Confessio Augustana.
Mye har heldigvis forandret seg siden reformasjonen, både økumenisk (dei ulike kirkesamfunnene imellom) og i forholdet mellom de ulike religionene. Det er ikke lenger naturlig for Den norske kirke å tenke om fordømmelser slik dette opprinnelig ble uttrykt i Confessio Augustana. I 2010 tok Det lutherske verdensforbund et oppgjør med Den augsburgske bekjennelses fordømmelser av gjendøperne, konkretisert som en forsoning med mennonittene (en baptistisk kirkeretning). Kirker som tidligere stod mot hverandre, er i dag gjerne enige om fundamentale teologiske spørsmål, som for eksempel at frelsen skjer ved rettferdiggjørelse ved nåde alene (Den katolsk-lutherske felleserklæringen om rettferdiggjørelsen, fra 1999, som siden også har fått global tilslutning fra metodister, anglikanere og reformerte).