Den store fortellingen om håp når alt håp er ute. Fortellingen om sorg, lidelse, mørke og død. Fortellingen om lys og liv. Fortellingen om kjærlighet som er sterkere enn døden.
Påskenatt er natten hvor underet skjer.
Hvor død blir til liv. Men det blir for stort akkurat nå. For mektig og fjernt. For hvordan skal vi snakke om at død blir til nytt liv i disse tider? Når død forblir død og tallene bare øker. Vi vil ikke ha undere nå. Vi vil ha svar, statistikk, medisiner og resultater. Vi vil ha en dato for normalitet. Vi vil tilbake til rytme og rutine. Det er akkurat som at påskelyset skinner for sterkt akkurat nå, der vi sitter inne i hver våre hjem.
Ord om håp kan lett bli tomme nå. Vi er isolert fra det daglige samspillet med hverandre, isolert fra nærhet, isolert fra hverdagens trygge rammer. Vi har mistet så mye på få dager. Samtidig som det har vokst frem et nytt fellesskap. Vi kjenner på en dugnadsånd.
Fokuset på at vi alle står sammen, gir trygghet, men noe blir også borte.
For hver og en av oss tilhører nå en kategori, permittert, konkurs, småbarnsforeldre, kritisk samfunnsfunksjon, karantene, risikogruppe eller smittet. Det er mye godt i å tilhøre en gruppe, men akkurat nå er det vi trenger aller mest, bekreftelse.
Bekreftelse på det som rører seg inni oss. Vi trenger det nære blikkets bekreftelse. Det holder ikke med blikket vi møter på en skjerm. Vi trenger blikket som ser hvor sliten du er, som ser fortvilelsen, hvordan den dårlige samvittigheten tærer, at en ny utrygghet har tatt plass, at bekymringen gjør deg søvnløs. Vi trenger bekreftelse og anerkjennelse for alt det vi har klart å stå i og for alt som venter.
Vi trenger ord og rom, som gjenspeiler det du kjenner inni deg.
I den dramatiske påskefortellingen er påskenatt den tomme og stille dagen. Jesus er ikke lenger lidelse og smerte, men en kald og død kropp, lagt i en grav. Der og da finnes det ikke lenger noe håp. Evangelieteksten som leses finner vi hos Markus 16.1-8. Fortellingen om Jesus som står opp, om kvinnene som går til graven tidlig om morgenen. Men graven er tom.
En ung hvitkledd mann gir dem ord om håp og forteller hvor de skal gå. Kvinnene hører ordene, men det er akkurat som ordene ikke treffer. De hører noe annet. De klarer ikke ta imot det utrolige budskapet, for det gjenspeiler ikke det de kjenner inni seg.
Det er bare tre ord. Men likevel store ord akkurat nå. For midt i den store påskefortellingen, så lar Markus fortellingen om Jesus som står opp, avslutte med de tre ordene «de var redde.»
Aldri har et punktum kjentes mer rett. Her følger ikke oppmuntring, utfordring, lyspunkter, råd eller avledning. Redselen får stå i seg selv. Kvinnene ved graven står midt mellom død og liv. De vet ikke hva som venter.
Markus sine tre avsluttende ord gjenspeiler så mye akkurat nå. De bekrefter hva mange kjenner. De gir fortvilelsen rom. Og akkurat det gir trøst, mening og håp.