Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

«Fylt av glede, fylt av beven» - en fars dåpsbekjennelse

"... et vakkert lite menneskje, eit bilete av Gud." Hva rører seg egentlig i en fars hode når barnet hans skal døpes? Det har Kenneth Hansen, rådgiver i teologi, helt ferske erfaringer med.

Først og fremst er det en glede å bli far. Det er så mange nye erfaringer! Det er nye lyder (gråt og skrik) og lukter (bleier og gulp). Det er både morsomt og slitsomt når pureen av potet og gulrot er like mye i panna og nakken på barnet som inni munnen. Noen ganger blir det veldig lange netter, der det bare ikke vil bli ro- og jeg prøver med mer eller mindre vellykkede dansetrinn å vugge barna i søvn. Det rare er at alt dette allikevel henvises til glemmeboken når barnet ser på deg og smiler, og man bare hengir seg til dette aller største underet, og jeg stiller meg spørrende «hvordan i all verden fikk JEG! til dette?»  Når vi i tillegg har fått tvillinger er det mye som skulle klaffe!

Like fullt går av og til disse følelsene på bekostning av det å være mann med stor M. Urmannen; det dyriske og maskuline som skal sanke og jakte er nå henvist til bleieskift og netthandling etter søte tøykaniner og Ole Brumm bøker. Hva hendte med han som lot skjegget gro og gikk med samme t-skjorte gjerne en uke i strekk? Hva skjedde med han som både skulle på toppen av Mount Everest og reise jorden rundt med kun hender og føtter som redskap? Er han helt borte?

Det ble dåpsdag. Jeg hadde kjøpt inn splitter nytt slips, forholdsvis ny dress, blankpussede sko. Skjegget var trimmet til perfeksjon – ikke så mye som et lite hårstrå stod i feil retning. Nei, her var alt på stell, men Urmannen var ikke noe sted å se. Bortsett fra at han gjorde seg gjeldende ved ett unntak; nemlig tårer – for ingen skulle se noen tårer i min øyekrok under dåpen! Det var å gå for langt, en mann gråter da ikke i en dåp!

Prosesjonen var overstått. Vi sitter på første benk, og jeg sitter med den ene av sønnene våre i mine armer, og den andre er trygt i min kones favn. Dåpen blir gjennomført med god progresjon og alt går slik det skal. Det er flere i kirken som har tårer i øynene, men ikke far! Nei, hos far er det knuskende tørt i øyekroken! Ha! Dette går bra! Vi setter oss igjen, alt er fint, og organist og solist gjør seg klar ved pianoet. Da kommer ordene:

«For augo våre faldar ein skapardraum seg ut:
eit vakkert lite menneske,
eit bilete av Gud.
Vi ser det og vi kjenner strok
av himmel mot vår hud.»

Den lille gutten min, i fanget, stirrende opp på meg, blikk mot blikk. Dette vakre lille menneske, som er et bilde av Gud. Dypt bak de blå øynene skues skaperdrømmen – at et menneske blir til. Det er jo Urmannen!

Dette øyeblikket kommer jeg alltid til å bære med meg – i urolige tider, i ensomme stunder og i festglede kommer jeg til å minnes dette ene magiske lille øyeblikket. For det er jo det det handler om; en feiring av et nytt vakkert menneske, satt inn i verden og kirken, bundet sammen med Jesus og hans kjærlighetsbudskap. Dåpen er fylt av sårbarhet, nærhet, undring og glede. «Fylt av glede, fylt av beven». I disse blå øynene fant jeg meg selv som menneske – det gav liksom mening. Dåpen ble fylt med noe annet denne gangen – dåpen ble et meningsbærende ritual som klarte å sette ord på det store som har skjedd.

Urmannen kan bare trekke seg tilbake; jeg måtte innse at denne kampen tapte jeg – for øyekroken var nemlig ikke lengre tørr.