Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

Hellige rom skapes i det alminnelige liv

Solbjørg Skruklien, diakon i Lillehammer, er fast på Lillehammer Helsehus én dag i uka. Her forteller hun om denne delen av jobben sin. - Så heldig jeg er som får muligheten til å minne om Guds omsorg også her, i det å eldes og ved livets slutt, sier hun.

«Hei, er du på huset i dag? Vi har ei dame på vår avdeling som trenger en prat- har du tid?».

– Slik kan mine onsdager starte, med en telefon fra en av avdelingene på Lillehammer Helsehus. På et av landets største sykehjem, med ca. 200 beboere fordelt på 10 avdelinger, tilbringer jeg én arbeidsdag i uka. Dagene er mangfoldige, og preges av de menneskemøter dagen byr på.

«Ingen er bare det du ser»
I årets TV-aksjon ble vi minnet om sentrale ord i Kirkens Bymisjon sitt arbeid: «Ingen er bare det du ser». Det gjelder også i møte med mennesker på et Helsehus. Vel er de fleste gamle, og de har helsemessige utfordringer, men de er så mye mer enn det. De har med seg erfaringer og kunnskap fra et levd liv, og det blir sentralt å lage rom der dette kan minnes og deles. De har til felles at de bor på Helsehuset, men der stopper også likheten. Tid med den enkelte blir derfor nødvendig for å få kjennskap til hvilke behov og ønsker den enkelte har, og når de selv ikke kan formidle, blir pårørendes og ansattes kjennskap viktig å få del i for å gi et tilpasset tilbud.

Vi trenger også mulighet til å få snakke om åndelige og eksistensielle spørsmål – ikke minst i en fase av livet der dagene er talte. Vi trenger å møte noen som kan tåle og romme våre spørsmål, vår bekymring, frykt, tvil og vår tro. 

En ny arena å være kirke på
I to år har jeg fått bidra i denne meningsfulle oppgaven, som diakon i Lillehammer. I samarbeid med ansatte på Helsehuset kan jeg utfylle deres tjeneste i den hensikt å gi beboere en mer helhetlig omsorg, hvor ogsååndelig/ eksistensiell omsorg blir ivaretatt.

I starten var både ansatte og jeg usikker på hvordan vi best kunne ta hverandre i bruk. Det tar tid å bli kjent og bli trygge på hverandre. For meg var det en ny arena å være kirke på. Å forholde seg til meg som representant for kirka var også fremmed for noen ansatte - og hva er nå egentlig en diakon? Gjennom kontinuitet og tilstedeværelse har relasjoner blitt bygd. Kjennskap og tillit gir nå mulighet til å drøfte spørsmål vi står overfor i møte med mennesker i livets siste fase, og det er lettere å kontakte meg ved behov. 

Alle skal kunne utøve sin tro og sitt livssyn
Når folk har vært undrende til min tilstedeværelse på Helsehuset, har det vært fint å lene seg til rundskriv I-6/2009 «Rett til egen tros- og livssynsutøvelse». Helse- og omsorgsdepartementet slår der fast at alle som er avhengige av kommunale helse- og omsorgstjenester skal få tilrettelegging og bistand for å kunne utøve sin tro og sitt livssyn. De påpeker at i praksis betyr dette at helse- og sosialtjenesten må sette seg inn i den enkeltes livshistorie og bakgrunn, og være aktive i forhold til å ta kontakt og samarbeide med aktuelle tros- og livssynssamfunn. Dermed blir jeg en støtte for kommunen til at beboernes rettigheter på dette området blir ivaretatt. Dersom beboere har behov for kontakt med annet tro- eller livssynssamfunn, kan jeg formidle kontakt og legge til rette for dette.

Det gode samarbeidet – en gave
For meg har det vært en gave å ha tett samarbeid med Team Aktiv Omsorg, et team med flotte engasjerte miljøarbeidere og aktivitører som planlegger og gjennomfører aktiviteter ved Lillehammer helsehus og på alle bo- og servicesentrene. I samarbeid setter vi opp tid til andakter 2.hver onsdag og gudstjenester ved høytider. Organist og prester deltar i andaktene, mens jeg som diakon i hovedsak legger til rette i samarbeid med ansatte og ut fra kjennskap til beboeres ønske om deltagelse.

Gleden over en kjent salme
I tillegg besøker jeg beboere som ikke har mulighet å delta i felles arrangement. I samtaler deler beboere sine erfaringer, minner, tap, sorg og savn, og spørsmål om livets mangfold stilles. Mange har mistet mye av evnen til å huske, men gleder seg over kjente salmer som synges eller bønner som bes, og deltar gjennom det. Noen ganger triller tårer nedover kinnet, og takknemlighet uttrykkes over å bli minnet om Guds nærvær. Hellige rom skapes i det alminnelige liv. Så heldig jeg er som får mulighet til å minne om Guds omsorg også her – i det å eldes og ved livets slutt.

Rom for åpenhet om omsorg ved livets slutt
Noen ganger kjenner jeg på at jeg ikke strekker til i møte med ulike behov for samtale eller tilstedeværelse, ved at jeg er der kun èn dag i uken. Tid til samtale med ansatte blir derfor viktig, slik at de i større grad kan trygges i det å ivareta åndelig omsorg i det daglige virke. Pårørende har også behov for informasjon og ivaretakelse, og tanken på å lage temakvelder i samarbeid med ansatte på Helsehuset vokser nå fram. Omsorg ved livets slutt og døden er tema vi må lage rom for å snakke åpent om.