Vi har et uttrykk i norsk dagligtale som muligens henter sine røtter fra denne søndagens prekentekst. Det brukes av og til når en skal beskrive gleden over å se igjen et menneske du har vært knyttet til etter mange års fravær, eller når noen har lykkes med det han/hun har jobbet for gjennom mange år. Da stråler det formelig energi, styrke og lykke fra dem. Selv er jeg opptatt av hvordan ansiktet tar farge av det som er skjedd. Er det noe rart at vi da sier: Det var som om «ansiktet skinte som solen»
Jeg er sikker på at de aller fleste har noen erfaringer hvor folk vi stod nær våget å vise dette «indre lyset», med bakgrunn i mestringsopplevelser, kjærlighetsforhold og vennskapsrelasjoner. Det er godt å få lov til å se slikt. Enda bedre å oppleve hvordan den andre kan bruke disse øyeblikkene til å forme sin egen identitet – i lys av det skinn som solen gir. Tenk om vi også selv kunne la disse helt spesielle øyeblikkene hvor vi var i kontakt med vårt indre få sette sitt preg på selvbildet vårt
Fortellingen om Kristi forklarelse beskriver et av de mest tydelige identitetsskapende øyeblikk i hele NT. Jesus tar de nærmeste vennene med seg opp på et høyt fjell. Der var de alene og Bibelen forteller hvordan Jesus ble forvandlet for øynene på dem Ansiktet skinte som solen.
Å hevde at denne beretningen er av identitetsskapende karakter, kan i første omgang oppleves som en kraftig forenkling av budskapet i teksten. Men det er parallellene til det jeg ovenfor har beskrevet som får meg til å tenke som jeg gjør. I teksten får vi være med til et sted hvor møtet med den himmelske virkelighet er det som preger scenebildet. Moses og Elia er der, skyen kommer og skygger over dem og stemmen, Guds stemme lyder ut av skyen med et aksepterende uttrykk ikke bare for hvem Jesus er, men hvem han også i fremtiden skal være. Var det rart hans ansikt lyste?
Oppe på fjellet tydeliggjør Jesus sin identitet – sin trygghet på hvem han er og skal være. Han hører til i himmelen. Er Guds egen Sønn. Det er han trygg på. Derfor kan han reise seg og gå ned fra fjellet sammen med vennene sine. Med bakgrunn i hvem han er, har han en jobb å gjøre.
Alt som i himmel og på jord er fagert,
er en avglans av din prakt.
aldri skal noe overgå lyset
Jesus, fra din godhets makt!
(vers 2 i salme nr 95 – Herligste Jesus)
Kristi forklarelsesdag er blant de vellykkede endringene i forbindelse liturgireformen i Den norske kirke. Søndagen avslutter Åpenbaringstiden, men peker samtidig fremover mot den fastetid som snart skal komme. Kanskje det lys vi fornemmer i Kristi ansikt der oppe på fjellet, kan smitte over også på vår måte å leve «slik at mennesker på veiene kan skimte lys i våre bebodde øyne» (Fritt etter Hans Børli»)
Salmeforslag: 95 – Herligste Jesus, alle herrers Herre