Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

23.mars 2019 - 50 år siden Per Lønning ble vigslet til biskop: «Jesus Kristus er kjernen»

Da Per Lønning ble vigslet til biskop søndag 23.mars i 1969 satte det sitt preg på Fredrikstad. Byen var pyntet med flagg, og allerede tidlig om morgenen strømmet mennesker til sentrum for å overvære den store begivenheten.

-Utenfor kirken var det samlet en veldig folkemengde, musikkorps og skolebarn med flagg da ordinasjonsprosesjonen kom fra rådhuset, skrev NTBs journalist på stedet.

Prosesjonen ble ledet av bispedømmets yngste prest, Arnt Wenaas. Hele det offentlige Norge var representert, anført av H.M.Kongen og kronprinsparet, i det som inntil da hadde vært kjent som Vestre Fredrikstad kirke.

Til inngangsprosesjon spilte domkantor Søren Gangfløt Preludium i C-dur av Bach, og et guttekor sammensatt for anledningen bidro med korsang. Det var Oslo biskop Fridtjov Birkeli som ledet vigslingen. Han tok utgangspunkt i Paulus formaning: «Øv deg i gudsfrykt», i sin hilsen til den nye biskopen.

-Jeg gjentar: Øv deg i gudsfrykt! Slik at du og din generasjon kan lykkes bedre enn oss i å føre det norske folk tilbake til de åndelige kilder som vi må øse av om vi skal være et folk med fremtid og en del av en menneskehet med fremtid, sa Birkeli. Den nye biskopen prekte over dagens tekst på Maria budskapsdag om underet i de tomme hender (prekenen kan du i sin helhet lese nedenfor).

Den nye bispekåpen som Oslo-biskopen la over skuldrene til den nye Borg-biskopen var tegnet av Håkon Stenstadvold, og var en gave fra Fredrikstad kommune.

Etter gudstjenesten hadde Fredrikstad kommune invitert til festlunsj med 150 gjester. Ordfører Wilhelm Thøgersen takket alle som hadde engasjert seg i opprettelsen av det nye bispedømmet, og ønsket den nye biskopen velkommen til byen. Biskop Birkeli uttrykte vemod for at han måtte delta for å markere delingen av Oslo bispedømme. «Samtidig er det med en viss glede, for sakens skyld», innrømmet han.

Også H.M.Kongen talte. Han understreket at det «er et tidens tegn at mange av våre bispedømmer er blitt delt i de senere år, slik at folk kan få den betjening, hjelp og støtte som kirken kan gi».

Det nye bispedømmet hadde formelt fått en biskop, og arbeidet kunne starte.

Avisen Dagen understreket i sin reportasje at det blomstrende kirkelivet er en levende realitet i det nye bispedømmet, allerede før den nye biskopen ankom. Både foreningene innen Den norske kirke og andre kirkesamfunn står sterkt i byen:

-Man kunne kanskje vente en viss spenning mellom folkekirken og dissentersamfunnene og mellom det institusjonelle og frivillige arbeide innen den evangelisk-lutherske kirke, men situasjonen i dag er preget av et godt samarbeide som alle parter drar nytte av, skriver Dagens journalist.

Det Norske Misjonsselskap hadde på den tiden 31 foreningen i Fredrikstad, og Sjømannsmisjonen 13. Kirkeofringene er også betydelige, skriver Dagen, for årlig kommer det inn kr 400.000,-. Ikke minst er den nye stiftsbyen «særlig heldig stillet på det kirkemusikalske området med fremragende organister og de to konsertorglene i Fredrikstad Domkirke og Glemmen kirke», understreket avisen.

Kilde: Avisen Dagen, 24.mars 1969.

BISKOP PER LØNNINGS PREKEN UNDER ORDINASJONSGUDSTJENESTEN 23.MARS 1969

«Kirken er et bedrag om ikke Jesus Kristus er kjernen»

Vi takker deg, Herre, for underet over alle undere: At du bor i det lave, at du er å finne blant oss. Vi har det med å flykte i høyden – hent oss ned igjen til møte med deg. Amen.

Glede – undring – dyp visshet om egen uverdighet, klemmende og frigjørende på en gang – alt dette ånder ut av spørsmålet: «Hvorledes kan dette hende meg … at min Herres mor kommer til meg»? Særlig bemerkelsesverdige mennesker den gang måtte la seg holde på plass av de eldre. Her er det den tilårskomne Elisabet som bøyer seg for sin unge slektning Maria. I strid med skikk og bruk, på tvers av takt og tone. Hva var det som ga Maria rett til en slik rang? Intet – så vidt vi vet. Unntatt det barn hun bærer. Å bære Jesus til verden er en heder høyere enn både alder og eiendomsbesittelse.

Svak og ubemidlet står Maria – noe mer ubeskyttet enn en ung, ugift pike som venter barn, fantes det ikke den gang og finnes det neppe i dag. Men i sin hjelpeløshet er hun omspent av den allmektiges styrke. I sin fattigdom bærer hun himmelens rikdom til jord. Hun blir velsignet av underets bud, i det hun stiller seg til rådighet for Guds under.

«Underet i de tomme hender» heter en moderne fransk roman som for noen år siden kom i norsk oversettelse. Den handler om en klosset og mislykket landsbyprest som midt i sin fiasko blir båret av en ufattelig glede, av barnets og alle uforsikredes glede, over å ånde i Guds godhet. «Å du milde under i våre tomme hender». Et treffsikkert uttrykk. Under og de tomme hender hører sammen. De fylte hender, de velbeslåtte hender, de hender som grabber om livet og sikrer sin saftige kvote, de klarer seg – inntil videre. Annerledes med de tomme hender, de hender som vet at livet ikke er til å holde fast. De tomme hender har alene underet å åpne seg mot: Gavmildhetens guddommelige solskinn, uavhengig av alle krav og beregninger.

Underet i de tomme hender – egentlig finnes der bare ett: Det under at alle tings Herre, den grenseløse og utilnærmelige, blir vår. At Gud deler kår med mennesket. At den fjerne blir nær og den ufattelige fattbar. Underet fra julenatt, Maria budskapsdagens under.

Vi kan ikke forklare det som hendte Maria. Når Gud trer inn på jordisk skueplass, sier det nærmest seg selv at det ikke skjer etter formler. Bare den mest bunnfrosne vantro forlanger en gud til å begripe. Men vi får vite, og vite klart, hva Gud ved denne dåd vil oss. Og er våre hender tilstrekkelig tomme, så tomme at vi bittert ber om berging – da faller det fort å synke i kne og rette dem frem mot det eneste som kan fylle underet. Via den unge, hjelpeløse Maria har Gud nærmet seg alle avmektige på jord. «Så har Gud elsket verden, at han gav sin sønn, den enbårne …» for alle.

Kirkens ærend i verden er rett forstått, ett og bare ett: Å avspeile dette under for menneskene. Selv er den faktisk en del av miraklet. En famlende, feilende, ufullkommen organisasjon – det er det som springer tilskuere og avislesere i øynene. Øyet ser … at hendene er tomme, muligens er de ikke nyvasket engang. Men underet – den evige Gud på ferde i menneskers avmakt – hvem observerer det? Guds sønn i en mann fra Galilea, Guds kongedømme i Trangvik menighet, Guds ord i Bibelens trykksverte, Guds gavmildhet i brød og vin på et bord - ? At hendene ikke inneholder noe, kan all verden slå fast – men underet som senker seg?

I Marias bilde ser den kristne kirke seg selv, den speiler sitt kall i Marias ærend. Den bærer verdens frelser i favn – han, og han alene, er dens herlighet. Så titt sviktet den forbildet og la seg til primadonnanykker, poserte for verden og lot som om den var noe. Maria lot seg ikke forlede til innbilskhet, ikke av Elisabeths hyllest og ikke av erkeengelens. Hun forblir liten. Og er nettopp redskap for det store. For den største.

Marias ydmykelse er en påminnelse for kirken alle dager – og i dag. Et ransakende spørsmål især i store stunder, f.eks. i det stolte øyeblikk når drott og folk sammen feirer et nytt bispedømme. Og en ny biskop, med rikelig anlegg for hovmod, fristes til å tro at han er noe.

«I den praktfulle domkirke fremtreder den høivelbaarne høiærverdige geheime-general-ober-hof-prædikant, den fornemme verdens utvalgte yndling, han træder frem for en udvalgt kreds af udvalgte, og prædiker rørt over den af ham selv udvalgte text - Gud har udvalgt det i verden ringe og foragtede – og er der ingen, som leer». Det er få som kan holde oss speilet mer håndfast for nesen enn Søren Kierkegaard.

La oss endelig se det, og si det, som det er: Der er intet guddommelig ved domkirken og biskoper: Kirkens sanne høyhet er noe annet enn den posisjon, dekorasjon og akklamasjon den kan forevise verden. Kirken er i seg selv bare et skall, et bispedømme bare en ramme på veggen. Hvis ikke Jesus Kristus, alle hjelpeløses bergingsmann, er kjernen i skallet og bildet i rammen, er kirken selv et bedrag, og alle dens prester og biskoper svindlere. Noen annen ære enn Mesterens må ikke og skal ikke kirken kjenne. Om vi iblant bygger med pomp og fester med prakt, så la oss se vel til at vi ikke mister meningen: Han er hovedpersonen, ikke vi. Underet i de tomme hender, aldri glitteret i de fulle. Det holder hardt for nærsyntheten å skjelne. På festdagen trenger vi klarsyn i dobbel porsjon.

Vi er glade i dag, glade og takknemlige. Vi feirer noe som utvilsomt må kalles en begivenhet i vår kirkes historie: Et nytt bispedømme blir til. Og vi skal takke for dette. Takke menn og myndigheter som har medvirket – den som har forberedt saken, dem som har truffet avgjørelsen, dem som slutter opp om dagen og dermed bringer Borg bispedømme sin hyllest. Og vi skal – fremfor alt – takke Gud, alle gode gavers giver. Men takke ham rett kan vi først når vi ser: Kirkelig praktutfoldelse er intet, kirkens ærende er alt. Ærendet og oppdragsgiveren. Han trenger de tomme hender til å bære underet videre i verden – jo flere hender og jo tommere, jo bedre – men til syvende og sist: Selve det at hendene får bære, er et under. Det er ikke de som holder underet oppe, men underet som holder dem.

Dette er Marias vitnesbyrd. Og hva trenger vi å høre ved en bispevigsel, og en bispedømmevigsel, om ikke dette? «Sæl er hun som trodde, for fullbyrdes skal det som er sagt henne av Herren». Ordet handlet om Maria, og det handler om hele den kristne menighet. Det gjelder den grønneste kirkegjenger – og det gjelder den grønneste biskop, hva enten han nå er grønn av ungdom eller av elde: Husk dine hender er tomme, se til at de fylles av underet. Se til at du tror, det er: at du med ditt hjertes fattigdom betror deg til den rike Gud.

Etter en gammel skikk skulle visstnok paven, når han ble ført frem i full prakt, ha en kuttekledd broder ved siden til å gjenta påminnelsen «memento mori» - husk du skal dø. Pointet er fint. Men jeg ville heller hatt påminnelsen med plussfortegn: «Memento miraculum» - husk underet. Underet er at Guds sønn ble menneske og ble blant oss – Marias under, kirkens under, det milde under i våre fromme hender. Amen.

 

Kontaktinformasjon for Borg Biskop og Bispedømmeråd

Åpent alle hverdager kl. 09.00-14.30

Bjarne Aasgt.9, 1606 Fredrikstad Telefon: 69 30 79 00

Kontaktperson ved seksuelle overgrep/grenseoverskridende seksuell adferd i kirkelig sammenheng: Tormod Kleiven, tlf. 950 84 275 E-post: tormod.kleiven@vid.no

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"