Og nå er jula her også. Den virker ofte som et slags forstørrelsesglass på livet. Det som er godt, blir enda bedre. Det er julens fantastiske effekt! Men det er som vondt, blir også ofte verre. Og når de mange perfekte julebilder og julefilmer tapetser alle digitale flater, kan ingen unngå å bli minnet på hvordan julen egentlig bør være. Varm, vakker, glad og sammen med andre.
Med slike forventninger godt plantet i hjertet, blir det ekstra tungt når det mangler både glede, varme, folk og fellesskap. Og selv om en skulle være sammen med mange andre, er ikke det noen garanti for at ensomheten holder seg på avstand. Tvert imot: Ofte er det sammen med andre at vi kan oppleve at vi ikke hører til og at vi er frakoblet fellesskapet.
I år håper jeg vi sammen kan forsøke å bekjempe ensomheten i jula. Vi vet ganske mye om hva som skal til. Vi kan ringe hverandre. Fortsette kampanjen fra verdensdagen for psykisk helse og bruke åtte minutter om dagen på å ringe noen vi tror trenger en telefon. Vi kan se hverandre, hilse på hverandre og snakke med hverandre. Det er overraskende hvor godt det blir tatt i mot å snakke litt med de man møter på sin vei. En liten fare for å bli sett på som rar er det jo. Men det er verdt det! Det bryter ensomheten når noen sier hei midt i byen. Ikke bare på skitur på fjellet.
Vi kan be hverandre på besøk og gå på besøk. Det husker jeg vi gjorde før i tiden. Bare ringte på hos naboen. Kanskje vi skal prøve det igjen i år? Åpne dørene til våre hjem, og ta en kopp kaffe og en twist sammen. Så kan vi spørre hverandre hvordan det går. Og om vi får den følelsen at her er det trygt å snakke, kan vi dele litt om vår ensomhet. Da brytes den for en liten stund. Og kanskje kan det skape noe nytt og mindre ensomt i livet.
Når vi går på konserter og gudstjenester i kulturhus og kirker, kan vi kaste blikket rundt oss og se om det er noen som sitter alene. Vi kan bli litt mindre redde for å bry noen, og ta sjansen og spørre om vi skal sitte sammen. Så kan vi dele en god opplevelse, og kanskje bli kjent og bygge nye vennskap. For vi mennesker hører sammen og vi er avhengige av hverandre.
For meg er det trøst i å tro at Gud er sammen med oss mennesker. Selv når vi er alene og ensomme, tror jeg at Gud ikke har forlatt oss. Julefortellingen om Jesus som blir født og bor midt iblant oss, forteller oss at Gud bryr seg om oss mennesker og vil være sammen med oss.
Men det tar ikke alltid bort følelsen av ensomhet. Til det trenger vi hverandre. Så min oppfordring denne julen er at vi ringer hverandre, hilser på hverandre, snakker med hverandre og besøker hverandre. Det betyr ekstra mye i julen! Så kan flere overleve julen. Og flere få en god og gledelig jul.
Må Gud velsigne julen og oss alle!
Kari Mangrud Alvsvåg
Biskop i Borg