Det er et stort paradoks i årets debatt om juletradisjoner at svinekjøtt og akevitt gjøres til identitetsmarkører for den «ekte» norske julefeiringen. Pinnekjøtt, juletorsk, lutefisk og kalkun er like tradisjonsrik mat i Norge som svineribbe. De to store folkebevegelsene i Norge, kristenfolket og arbeiderbevegelsen, var helt frem til etterkrigstiden sterke avholdsbevegelser, men feiret jul med stor glede. Selv er jeg som østlending oppvokst med svineribbe, men gjennom ekteskap med en vestlending har jeg tilpasset meg fåreribbe, som det heter på de kanter. Og akevitten? Den var ikke en del av verken mitt eller min ektefelles barndomshjem, og jeg kan ikke huske det som et savn.
Å ekskludere mennesker fra norsk julefeiring med henvisning til enkeltes juletradisjoner, bryter i alle fall med kirkens julebudskap. Det storslåtte budskapet som lyder fra kirkene i hele verden og i alle slags kulturer over hele kloden er engelens gledesbudskap til alle slags folk at himmelens Gud har gjort seg til en del av menneskenes verden. Det skjedde ikke ved fanfarer og maktsymboler i hovedstaden, men i en liten landsby hos et lite og okkupert folk i en alminnelig familie. Det var gjetere, nederst på rangstigen av arbeidere, og utlendinger fra en annen kultur og religion som først identifiserte barnet i stallen som hele verdens frelser og frigjører. Makthaverne og samfunnseliten sendte den lille familien i eksil der de ble godt mottatt og levde som flyktninger. I den koptiske kirken i Egypt er flyktningeruten og stedene den hellige familie oppholdt seg en del av kirkens og folkets spiritualitet og tradisjoner. Det hjelper både dem og oss til aldri å glemme at Gud kom til verden som en fremmed for majoriteten i eget samfunn. Og en ting er sikkert: De spiste ikke svinekjøtt i den familien!
I den bibelske visjonen om et godt samfunn inkluderes alle i et stimulerende mangfold der ingen skal legge seg sultne om kvelden og leve utenfor fellesskapet. Julen er den av kirkens høytider som sterkest understreker denne visjonen. Samtidig har julefeiringen også bidratt til å synliggjøre økonomisk ulikhet og store forskjeller i hva folk har råd til å ha på bordet og under treet. Den sterkeste trusselen mot julens kristne innhold er ikke endring i matvaner, men at økonomiske forskjeller nå øker i vårt samfunn. Mange i arbeid har ikke økonomisk mulighet til å feire julen slik medier og forretningsstanden presenterer den. Julefeiringen blir for mange en brutal påminnelse om forskjells-Norge.
Julens budskap er at Gud er kjærlighet og identifiserer seg med alle slags folk. Særlig med dem som lever i utenforskap. Å mobilisere til solidaritet og barmhjertighet er derfor en integrert del av kirkens julefeiring. Mer enn det: Julens gudstjenester er kostnadsfrie for alle og gir den samme storslåtte opplevelsen av gledesbudskapet til hele folket, uavhengig av sosial status og økonomiske ressurser. Musikken, lysene, bønnene, kirkerommet inkluderer alle og gir alle et glimt av himmel på jord. Måtte også denne julehøytiden gi livskraft og livsmot for hele folket.
Velsignet julehøytid!