Noen refleksjoner etter åpen kirke Drøbak
skrevet av Gjermund Stormoen
Besøk
Skjærtorsdag var det i alt 91 personer som kom innom kirken, langfredag kom 89 personer innom.
De besøkende kom ganske jevnt fordelt i åpningstiden. Kun skjærtorsdag var det et par ganger det kom så mange på en gang at vi måtte regulere inngangen. Det bød ikke på problemer.
Hvem besøkte kirken?
Kirkens unike beliggenhet mellom sentrum og badeparken, gjorde nok at det var en del tilfeldig besøkende som kom innom, typen «turister». Bruken av mobiltelefon/kamera er grunnlaget for det inntrykket. Jeg tror det var få, men det var noen, som hadde tatt turen til Drøbak for å besøke kirken.
Inntrykket er allikevel at det er få om noen som besøker kirken «bare for å se en gammel flott bygning». De fleste syntes å være veldig bevisst at de besøkte et gudshus, satt rolig ned en liten tid, og det var stort forbruk av lys i globen.
Vi har ingen tradisjon med denne type kirkesøkning, og jeg tror ikke besøket hadde vært tilnærmelsesvis det samme i Frogn kirke eller i kapellet på Smia om det var det som var valgt.
Tilrettelegging
For å forsterke det høytidelige i besøket, hadde vi som var der valgt å kle oss ganske pent. Vi hadde ingen annen belysning enn sollyset og stearinlysene. Alle stearinlys var tent.
Vi forsøkte å unngå å snakke sammen og når vi måtte det, gjorde vi det med dempet stemme. Jeg tror alt dette satte preg på de besøkende.
Hvor mange bør vi være?
Nå var vi tre stykker på vakt. Erfaringen fra disse to dagene sier at det holder å være to stykker. Disse bør være i kirken begge to samtidig for å forenkle kommunikasjonen. En tredje person kan i tilfelle fungere som en avløser.
Vi la til rette for «enveiskjøring» i kirken. Når vi så det komme flere inn hoveddøra ledet vi de som skulle ut til sidedøra. Det fungerte godt, men er neppe nødvendig når koronatiden er over. Nå krevde dette at det var en person som var til stede nettopp her og som hadde tilsyn med globen (fjerne lys som var brent ned) og lede folk ut sidedøra. Den andre bør da være ved inngangen.
Praktisk
Vi som er der bør sørge for at alt er klart når kirken skal åpnes. Det tilsier at vi bør være der ca. et kvarter før åpningstid, tenne lys, åpne dører, osv. Det er også greit å ha tid til å prate sammen og fordele oppgaver før dørene åpnes. De siste som kom, kom like før lukketid. Vi må derfor ha åpent så lenge det er tillyst åpent selv om det begge dager var stille det siste kvarteret.
Annet
Svært mange har mistet tradisjonen med å være i kirken, og få har tradisjon og er vant med å oppsøke kirken for stillhet og ro. De aller fleste som kom, var stille og rolige. Men det var unntak og det er hverken enkelt eller hyggelig å be folk være stille. For all del, det gikk bra og det var ikke mye.
Et forslag til en enkel påminnelse kan være å sette et lite skilt på døren inn til kirkerommet: «Stillhet når alterlysene er tent». Det kan være en god påminnelse, ikke bare i slike tilfelle som dette her, men også ved vanlige gudstjenester. En gudstjeneste er ikke en forestilling. Hvordan vi enklest kan bryte dagens mønster vet jeg ikke, dette bare som et enkelt forslag. Dette gjelder for øvrig ikke bare de besøkende, men i noen grad også de medvirkende.
Ved å bruke lysene som en påminnelse, kan vi også enkelt skille mellom når det er et gudstjenestelig arrangement, og når det bare er en omvisning.
Hvorfor tenne lys i globen?
Denne tradisjonen har kommet til vår kirke i løpet av den siste generasjonen. Men hvorfor gjør vi det? Jeg kunne ønske meg en liten brosjyre (ark) som forteller noe om denne måten å be på. Dette er et ganske sikkert et behov ikke bare i Drøbak, men sikkert over alt. Siden dette er en forholdsvis ny tradisjon, har de fleste av oss aldri fått noen opplæring i denne form for bønn. I vår kirke er vi veldig knyttet til å bruke ord. En liten veiledning i den ordløse bønnen tror jeg hadde vært fint å kunne formidle. Kanskje også en veiledning i alminnelig etikette i et hellig rom?