– Du får gå inn i stuen, sier Sommerfeldt og viser opp trappa i bispeboligen i Fredrikstad, hvor han har bodd med kona Marianne de siste ti årene.
Nå skal de snart pakke sammen all kunst, bøker og ikoner stua er fylt av og flytte tilbake til huset i Asker. 70-åringen er kjent for å ha stor kapasitet, og han får energi av å jobbe i høyt tempo. Akkurat det bekymrer ham litt med tanke på pensjonisttilværelsen.
– Jeg må nok legge en plan. Jeg har jo vært leder i 30 år, og nå blir det betydelig mer stille rundt meg, sier han.
Usikker på om han gjorde jobben riktig
Det er snart ti år siden gudstjenesten i Fredrikstad i januar 2012 hvor Atle ble vigslet til biskop. I begynnelsen var han mest spent på hvordan erfaringene hans fra tidligere jobber ville komme til nytte i bispevirket.
– Jeg har alltid vært opptatt av hvordan kirken kan være et sted for eksistensiell håndtering av livet, og bidra til å heve menneskers levekår. Det har fulgt meg fra da jeg jobbet som menighetsprest på Tøyen til da jeg var generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, sier Sommerfeldt.
Koblingen mellom reisen innover i oss selv og samfunnsengasjement utover er viktig for ham.
– Det er ute i verden du møter Jesus, og vi kan hvile hos Gud. Han har gjort alt, derfor er vi fri til å elske oss selv og vår neste.
Tilgjengelig
Biskopen pleier å ta en halvtimes hvil på ettermiddagen, en vane han har hatt siden han gikk på skolen. Men når han er på bispevistas, hviler han lite. De som har sett ham i aksjon, vet at han holder et høyt tempo.
– Da gjelder det å surfe på adrenalinet og ikke sakke farten. Det er mye som skal skje på kort tid, så ettermiddagshvilene må vente. Visitasene kommer jeg til å savne når jeg slutter, sier han.
Sommerfeldt rakk akkurat å gjennomføre visitaser til alle de 116 menighetene. Visitasene, som gjerne varer fire-fem dager, innebærer samtaler med alle ansatte, dialog med kommuneledelsen, besøk på skoler, bedrifter, NAV og andre viktige lokalsamfunnsinstitusjoner.
Med mye engasjement peker han på at en stor del av lokalsamfunnet er medlemmer i lokalkirken.
– Kirken har bred kontaktflate. Jeg har alltid søkt å finne ut av mulighetene som finnes i lokalsamfunnene rundt omkring når jeg har vært på besøk. Kirken kan ikke være en hemmelig tjeneste, men må være tilgjengelig, mener han.
Og nettopp av den grunn har han vært en biskop som har vært tydelig på viktigheten av at kirken må prioritere god kommunikasjon, og nå i det siste har det handlet spesielt om økt tilstedeværelse på digitale flater og sosiale medier. Nylig kom en veiledning for en forkortet liturgi for digitale gudstjenester, slik at digitale gudstjenester være en forordnet gudstjeneste.
– Det handler i bunn og grunn om at der folk er, der må kirken være. Kirken har i stor grad vært en «kom til oss»– kirke, men vi er jo sendt til verden, og må også søke å være der folk er.
Da han og kona Marianne var unge, var de på ferie i Florida. Marianne ville svært gjerne at de skulle kjøre ut til kysten. Et kvarter etter at de hadde kommet fram, var Marianne fornøyd og ville dra igjen. – Jeg skjønte ingen ting, først skulle vi kjøre til havet, og så skulle vi ikke være der lenger? Men så forstod jeg at det for henne, som er vokst opp ved havet, handlet vel så mye om å få et glimt av det sånn at hun fortsatt visste at det var der. Sånn tenker jeg det er med kirken også. Kirken skal være et sted man vet at er der, og når man trenger et glimt eller mer, så kan man komme og det er noen til stede.
Elsket å studere
– Hva er du mest stolt av som biskop?
Han må tenke seg om.
– Er det nå jeg skal svare: «Jeg er ikke stolt av noen ting», humrer han.
– Men det er klart jeg er stolt av mye. Jeg er stolt av hvordan visitasene foregår, nemlig at vi er så aktivt i dialog med lokalsamfunnene kirken er en del av, og kanskje hjelper til å knytte noen forbindelser som ikke var der i utgangspunktet. Egentlig er det å ta Jesu spørsmål på alvor om «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» og stille lokalsamfunnet det samme: «Hva kan kirken gjøre her?».
Han er også stolt av Dialogforum Østfold, som er en forening eid og driftet av muslimske kultur– og trossamfunn og kristne trossamfunn og organisasjoner, som jobber for dialog og mot radikalisering. Han nevner også Håpets katedral, Hovlandfestivalen, Borg pilegrimssenter og den store satsningen på kommunikasjon i Borg bispedømme, Kommunikasjonsløftet.
– Jeg mener også jeg har bidratt til å skape bedre samarbeidsklima mellom de to arbeidsgiverlinjene i kirken, ved at prostene skal sitte i fellesrådene.
– Hva fikk du ikke fullført som biskop i Borg?
–Jeg skulle gjerne ha kommet lenger i å utvikle organisasjonskulturen, der mener jeg det er mye igjen. Både med tanke på at ansatte både må oppleve selvstendighet, men også akseptere og være lojal mot at organisasjonen definerer en felles retning og strategiske mål. Noen oppfatter det kanskje som begrensende, men det er innenfor rammer vi kan bruke kreativiteten og nyskapningen mye friere. Vi kan gjerne ta en diskusjon, men når man har diskutert ferdig, så bør man akseptere at «sånn gjør vi det». Det gamle slagordet «verden er for sterkt for en delt kirke» gjelder i aller høyeste grad også for kirken i Borg. Jeg skulle også veldig gjerne vært videre arbeid med hvordan vi som kirke kommuniserer med alle våre medlemmer. Vi har kommet et godt stykke på vei, men ikke fullført.
Dialog med andre religioner
Han mener at det viktigste for kirken i Borg bispedømme videre er at kirken videreutvikler seg som folkekirke.
– Kirken må ta alle sine medlemmer på alvor, og være en livsløpskirke med religiøse markeringer for viktige begivenheter i livet. Kirken må bidra til at mennesker får mulighet til å leve ut sin religiøse lengsel, blir utfordret til levende tro og samfunnsengasjement og bidrar til gode levekår for alle. Jeg mener det er spesielt viktig i Borg at vi viderefører dialogen med andre religioner. Den norske kirke må bidra til godt naboskap og mangfoldighet uten å gi slipp på sin egen identitet.
- desember er siste dag på jobb.
– Jeg må nok passe meg litt for å ikke bli en sur, gammel mann som mener mye om hvordan ting skal være i kirken. Men det kan hende jeg dukker opp som vikarprest her og der. Vi får se.
TRE OM BISKOPEN
Endre Fyllingsnes, tidligere kirkefagsjef i Borg bispedømme, nå sokneprest i Domkirken i Fredrikstad
– Atle er engasjert, inspirerende, uredd og frimodig. Han har en enorm arbeidskapasitet og glede tjenesten som smitter over på oss andre. Det har jo oppstått noen morsomme situasjoner under enkelte visitaser der Atle visste mer om kommunen enn de kommunale lederne, som kanskje ikke var så godt forberedt. Som biskop har Atle hatt en unik evne til å se, snakke med og gi oppmerksomhet til de som ikke har status, stilling eller stikker hodet mest frem. Jeg er særlig imponert over at han med alle sine tydelige meninger er så raus med mennesker som mener annerledes. Og hvis han blir overbevist av at andres argumenter er bedre enn hans egne, har han ingen problemer med å skifte mening. Han har han definitivt vært med å gi ansatte og frivillige i kirken ny frimodighet, og bidratt til nytenkning og pekt på alle muligheter som kirken har i vår tid. Eksternt har han satt kirken på dagsorden på en tydelig måte, og bidratt til at kirken har fremstått som den samfunnsaktøren kirken faktisk er.
Kåre Rune Hauge, prost i Østre Borgesyssel prosti
– Atle er en engasjert og visjonær biskop, som samtidig er veldig lite selvhøytidelig. Han er svært god med folk han møter i ulike sammenhenger. Han viser oss proster stor tillit. Han er en tydelig person, som sier fra når det trengs. Han har godt humør og en god latter. Han brenner for en kirke som finner sitt lokale utrykk. Han kan også kjøre seg bort eller streve med å finne fram i sitt store bispedømme. Han vil etterlate seg et bispedømme med en klar visjon, med en tydelig strategiplan og med et engasjert bispedømmekontor og prostefellesskap.
Kari Mangrud Alvsvåg, domprost i Fredrikstad
– Atle er klartenkt, målrettet, inkluderende og ambisiøs på kirkens vegne. Han er meget sterk faglig, og det gjelder både teologi, organisasjon og sosiologi. Som person er han snill, morsom, omsorgsfull, raus og blid. Atle har brakt kirken i Borg til en klar bevissthet om oppdraget som samfunnsaktør. Han har dratt bispedømmet tettere sammen gjennom strategiarbeidet, og stadig minnet kirken om oppdraget: å være Kristi kropp i verden, og arbeide i tråd med Borgs motto: «Mer himmel på jord.» Hans sterke bevissthet om sosiologien som en viktig kilde for å peke ut kirkens satsninger, vil inspirere kirken i Borg fremover også. Atle har forkynt Guds kjærlighet til mennesker og verden på en måte som stadig viser hvordan Kristi seier over dødskreftene gjør seg gjeldende i verden i dag. Det vil huskes. Jeg synes det er veldig gøy og inspirerende å være i Atles følge på visitas. Hvor enn han kommer og hvem han enn møter, har han adekvate spørsmål og innspill å komme med, og det blir alltid sterke samtaler. Det er jeg så takknemlig for å ha fått oppleve.