Diakon i Halden, Marit Brenne, opplevde at kirkens diakoniarbeid var lite kjent da hun la ut på en hilse-runde i kommunen for selv å bli bedre kjent med de ulike instansene. De færreste viste hva en diakon var og langt mindre viste de noe om hva diakoni innebærer. Når Marit i møte med ulike ledere i kommunen, fortalte hva diakoni er, hva for kompetanse en diakon innehar og hvilke diakonale tiltak kirken kan bidra med, så opplevde hun at det åpnet dører for et utstrakt samarbeid.
Helt konkret resulterte dette i at når Halden kommune, opplevde flere brå dødsfall blant ungdommer i 16-18 års alderen, ble Marit koblet på. I samarbeid med kommunelege, rektor og helsesykepleier på skolene, fikk de i gang sorggrupper for elevene som hadde mistet en eller flere av sine venner. Det ble sendt brev til elevene og deres foresatte med invitasjon og informasjon om tiltaket, rektor gav elevene fri til å delta og alle elevene ble utfordret til å møte på første samling med valgfrihet om de ville fortsette. Resultat: Elevene møtte!
Målet med gruppene var å komme tidlig inn for å normalisere sorg og sorgreaksjoner, fortelle at det er ulike måter å reagere på og at ingen reaksjon er feil eller riktig, samt å være der for ungdommene. Elevene gav inntrykk av å bli lettet over de temaene vi berørte, forteller Marit. Disse sorggruppene er nå avsluttet, men i etterkant er det flere ungdommer som har tatt kontakt om andre ting de trenger å snakke om.
Ingen ønsker at noe slikt skjer igjen, men dette ble en døråpner, sier Marit. Tilbudet ble godt mottatt og har bidratt til å skape en god relasjon mellom helsesykepleiere, skolen og kirken. Vi står nå sammen og er bedre rustet for å handle raskt dersom behovet på nytt skulle oppstå.
I dag disponerer diakonene i Halden et eget rom på helsestasjon for ungdom, hvor de tar imot de som ønsker samtale, og er gjennom det blitt en del av Halden kommune sitt helsetilbud for ungdom.
Hva forteller dette oss? Jo, det viser at opplysning og kunnskap gir muligheter for samhandling til det beste for mennesker i vårt nærmiljø. Vi må rette ryggen, finne fram frimodigheten og ha troen på at vi har noe å komme med. Hver og en diakon har høy fagkompetanse i tillegg til sin egen personlige kompetanse. Dette må formidles ut, og kunnskap skaper trygghet. Å være der folk er, det er kjempeviktig. Det var slik Jesus jobbet. Han satt ikke i et rom og ventet på at folk skulle komme til han, men han var ute og møtte menneskene i deres hverdagsliv. Med Jesus som forbilde, kan vi med stor frimodighet sette diakonien på kartet og gjennom det bruke mulighetene som ligger i nærmiljøet, i det samfunnet hvor vi er kirke for folket.