100 delegater fra hele landet hadde diskutert og debattert i fire dager. Ikke om tro, håp og kjærlighet. Men om digitalisering, personalreglement, valgregler, styringstjeneste. Trøtte som strømper, med verkende rygger, tørre i munnen og drenerte for kreativ kraft og rammet av håpløshet, lyttet vi sløvt til forslaget fra komite F. De hadde ansvaret for uttalelsen.
Komite F melder: Kyrkja er ei håpsrøyrsle.
Vi stemte for. Alle som en. Enstemmig vedtatt av Kirkemøtet i Den norske kirke: Kyrkja er ei håpsrøyrsle.
En lengsel spredte seg i benkeradene blant delegatene. Mumlende og drøvtyggende på alle paragrafer og merknader og kulepunkter, stappet vi ipader og ladere og sjokoladerester i veskene våre, tok på oss yttertøyet, snørte skoene på føttene og la i vei. Til kirken. Til Nidarosdomen. Til rommet der vedtaket kunne få luft og løft under seg. Få vinger. Få musikk og bilder og kraft til liv. Vi sang. Vi ba. Vi lengtet sammen: Gud, vi ber. La det være sant. La det være erfart virkelighet. La det bli lys og liv og kraft! La kirken være en håpsbevegelse.
Og ordene løftet seg fra skjermene våre og fløy ut i rommet og blandet seg med tonene fra orgelets titusen piper og strålte om kapp med alle regnbuens farger som flyter fra rosevinduet og inn i katedralen. Varme, fulle av liv, tok de bolig midt iblant oss. Denne gang kjøttfulle og saftige. I fet skrift og med lysende bakgrunn. Kirken er en håpsbevegelse.
Ja, det er hun. Ikke pga paragrafene og reglementene. Men fordi hun er bærer av Guds skapende kraft. Og fordi hun arbeider sammen med alle skapende krefter som vil godt, som søker fred, som fremmer håp.
Med åpne dører, lave terskler og høy himling, har kirker tatt imot kunstens mangfoldige uttrykk, og uro, lengsel, mot og tro blir levende i bilder og installasjoner, i klager og harmonier og disharmonier, og løfter kirkens håpskraft inn i nye dimensjoner.
Når dirigenten med en liten, men distinkt håndbevegelse får korets røster til å dirre av uro og frykt, trekkes vi med inn i verdens nød, og kjenner at vi er en del av menneskeheten som lengter etter fred og glede. Når harmonienes trøstende farger finner veien til et såret hjerte, heles menneskene, og håpet får nytt liv. Når bassen i orgelet dirrer i kirkebenkene, føler vi kraften og sinnet over krig og menneskeforakt i hele kroppen. Musikken gjør oss mindre ensomme. Musikken gir håpet fart og kraft og det flyr ut i verden for å skape fred.
Når presten løfter fatet med brødet og med skjelvende røst synger: Ta imot og spis, da kjenner vi at Kristus lever midt iblant oss, og vi skjønner at vi hører sammen med alle mennesker som bryter brødet. Fordi det er ett brød, er vi alle én kropp. Da reiser vi oss fra benkene, noen raske, og noen seige og langsomme, og vi danner en lang rekke som snegler seg fram til alteret. Hver og en av oss åpner hånden og tar imot brødet og drikker vinen, og kan tro og vite: Kristus bor i meg. Jeg er en del av håpsbevegelsen.
Når gudstjenesten er til ende, og kirkens dører åpnes på vid gap, da flyter håpet ut på kirkebakken, nedover gatene, inn i alle bygg og hus og utover enger og jorder og over fjell og langs med fjorder, og ikke et sted er uten Guds kjærlighet og uten Guds håp.
Når mennesker med ulik religiøs tilhørighet samler seg for å snakke om fred, om framtid, håp og tro. Om aldri å slutte å arbeide sammen for det gode. Da uttrykkes kirkens håpskraft sammen med håpskraften som finnes i alle religioner, og den forsterkes, og blir mer enn ord, og underlige og uventede allianser vokser frem, og håpet får igjen vinger og vi løftes ut av håpløsheten.
Kyrkja er ei håpsrøyrsle. Det var et godt og rett vedtak. Og vi trenger å minne hverandre på det ved et nyttårsskifte der håpløsheten truer, og mørket har krøpet nærmere.
Kirken en håpsbevegelse. Fordi den treenige Gud har sendt kirken til verden. Fordi kirken er fylt av Guds skapende og frigjørende kraft. Den som skyver kirkens dører åpne, og som flommer ut i verden og gir liv, lys, kjærlighet, tro og håp.
Godt håpefullt nytt år til alle!
Biskop Kari Mangrud Alvsvåg i Borg bispedømme