Når jeg er i tjeneste på Oslo lufthavn Gardermoen, går jeg alltid med presteskjorte. Sort skjorte med hvit snipp. Og for å være ekstra synlig går jeg ofte med refleksvest hvor det står «Lufthavnprest» på ryggen. Jeg går i et internasjonalt miljø med mennesker fra hele verden samlet på noen kvadratmeter. Noe jeg tidlig måtte bli vant til, var at jeg ble kalt «Father». Det er ikke lutherske prester vant til - å være «Far». «Excuse me, Father» kan noen si, om de behøver praktisk hjelp eller bare vil ha en prat. Det er ganske lett å skille nordmenn og utlendinger når de ser en presteskjorte. Nordmenn kan stirre eller late som om de ikke ser deg. Utlendinger derimot, nikker og smiler, og kan legge på en liten hilsen i det de går forbi.
Noe jeg tidlig fikk erfare er at presteskjorta er magisk. Den skaper umiddelbar kontakt og får folk til å prate. Mange husker sikkert reklamen for Läkerol, lakrispastillen som får folk til å snakke - «makes people talk». Sannheten er at det er presteskjorta som ofte får folk til å prate. I min jobb som lufthavnprest på Gardermoen har jeg mange slike øyeblikk. En hel prest på tomannshånd gir en sjelden mulighet, en mulighet til å lette det som ligger på hjerte, ofte der og da. Og det som er delt, skal få lov til å ligge igjen på flyplassen. Den som skal videre, kan da dra med litt mindre overvekt i sjela. Jeg har derfor sluttet å peke når noen ikke finner frem. Jeg går alltid sammen med dem. På disse korte turene, kan mye skje. Noen ganger kan jeg få en hel livshistorie opp en rulletrapp, en vond sorg ved billettautomaten eller en stor glede før sikkerhetskontrollen.
Da jeg begynte på Gardermoen, fikk jeg et godt råd av den aller første lufthavnpresten. Han sa: «Torbjørn, du må huske å gå sakte!» Og det øver jeg meg stadig på. For når du går sakte skjer ting som ikke skjer når du går fort. Når du skal rekke mye, går du glipp av det meste. Mange tenker nok at en prest har det forferdelig travelt og at det er store og viktige oppdrag som presser på. Kanskje legger vi opp til det selv også, at travelhet blir det samme som viktighet. Hver gang jeg kjenner travelheten komme, må jeg minne meg selv på at jeg tross alt er betalt for å gå sakte. Så når noen spør: «Excuse me, Father. Can you spare a minute?» Skal jeg forsøke å svare: «Selvfølgelig! Jeg har en evighet».