Dette året får påskehøytiden en annerledes ramme. Korona-pandemien har brått snudd opp ned på hverdagen vår og livsrytmen vår. Når jeg skriver dette, vet vi ennå ikke hvor hardt vi blir rammet her i Norge. En ting som er klart, er at mange står i fare for å miste jobben sin. Det er tungt å bære. Nyhetene fra andre land skremmer oss. Kolonner av militære kjøretøy frakter bort døde. På kjølelagre står kistene på lange rekker. Hjelpepersonell går fra blokk til blokk og finner gamle og syke som har dødd i ensomhet i leilighetene sine.
Den verdensomspennende epidemien minner oss brutalt om vår sårbarhet som enkeltmennesker og fellesskap. Vi takker Gud for vitenskap og teknologi, helsevesen og velferdssamfunn, solid samfunnsøkonomi, verdier og holdninger som forener oss i en dugnad hvor vi tar hensyn til de mest utsatte i blant oss! Likevel: Vi har fått en påminnelse om at menneskelivet er skjørt. Vi er utlevert til krefter vi ikke hanskes med. Vår kontroll over egne livsbetingelser er begrenset. Vi lever vårt liv i «dødens verden», som det heter i en av kirkens bønner.
Ord blir fattige i disse tidene. Kanskje er det heller ikke ordene våre som er viktigst nå. Kanskje er det vi trenger mest i denne tiden nærvær og fellesskap. I vår digitale tid trenger vi heldigvis ikke møte hverandre ansikt til ansikt for å være nær hverandre. Kirken har omdirigert mye av sin virksomhet fra fysiske samlinger og kontaktpunkter til nærvær på digitale plattformer.
Men hva med ordene i påskebudskapet? Ordene om oppstandelse og nytt liv? Om framtid og håp?
Han som har hovedrollen i påskedramaet, Jesus, blir av og til framstilt som en supermann, som fikser alt. Noen forkynner om Jesus som om han ikke er bundet av hindringer og grenser. Derfor kan vi også fikse alt, bare vi tror på Jesus!
Men et slikt Jesus-bilde stemmer dårlig med evangelienes fortellinger om ham. Her ser vi tvert imot at Jesus avviste kvikkfiks-løsninger. Han kastet seg ikke ned fra tempelmuren. Han påkalte ikke en englehær for å fri seg selv fra dom og død. Jesus tok ikke snarveier.
En superhelt kan være bra underholdning. Men vi finner lite trøst og håp i en slik figur.
Påske handler om et ekte menneske av kjøtt og blod som delte våre livskår. Jesus gikk ikke utenom det vonde, men ble rammet av det. Han gikk inn i vår nød og vårt mørke. Når Jesus lider og dør, likner det på frøet som dør - og likevel lar noe nytt spire fram.
For tiden vet jeg ikke om noen bedre nøkkel til påskebudskapet enn det bildet Jesus selv gir oss: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rikt frukt.» (Johannesevangeliet 12,24).
Påskens hemmelighet er at når Jesus mister sitt liv, skaper livets og kjærlighetens Gud noe nytt.
Påsken forteller oss at død og undergang ikke har det siste ordet. Jesu oppstandelse betyr at Gud setter en grense for døden og roper fram nytt liv. Ennå er dette skjult. En dag skal det bli synlig for oss alle.
Vi lever vårt skjøre liv i dødens verden, slik koronakrisen minner oss sterkt om. Denne verden er vårt sted. Her hører vi til. Her skal vi gi hverandre støtte og hjelp i vanskelige tider.
Og kirken er satt til «å tale livets ord i dødens verden», for å sitere mer av bønnen jeg nevnte. Det er mye vi kan engste oss for, med god grunn. Men i lyset fra Jesu oppstandelse kan vi hente livsmot og håp, også denne påsken.