Biskop Atle Sommerfeldts nyttårsrefleksjon:
Om det er noe 2020 har vist oss er det at vi er forbundet med hverandre. Illusjonen om at hvert menneske er i stand til å håndtere sin livssituasjon og skape sin egen fremtid uavhengig av andre, har vist seg som nettopp det, en illusjon.
Denne illusjonen har de siste tiårene spilt en betydelig rolle globalt i utviklingen av synet på individet og på samfunnet. Individets egeninteresse er gjort til omdreiningspunkt for samfunnsutviklingen. Globalt har ekstrem markedsliberalisme der vi alle er konkurrenter hatt stor betydning, og maktpersoners forsøk på å lukke Jesu bud om nestekjærlighet inne i et emosjonelt rom for godhetstyranner, har virket sammen i å spre illusjonen om at vi kan overleve alene. Mektige kapitalinteresser har både drevet frem og utnyttet dette. I det siste ti-året har ikke minst maktgigantene innenfor sosial medier blitt en kraftig forsterker av disse utviklingstrekkene. Konsekvensen har blitt økende ensomhet og økning i psykiske lidelser i alle aldersgrupper. I følge en bred undersøkelse fra Folkehelseinstituttet foretatt i november-desember, har koronapandemien forsterket dette, særlig blant unge. (teksten fortsetter under videoen)
Krisene i 2020 har vist oss at en slik livstolkning ikke er i stand til å håndtere menneskets utfordringer. Klimakrisene, koronapandemien og nå sist det forferdelige leirraset i Gjerdrum, midt i Borg bispedømme, har vist på en overtydelig måte at vi er avhengige av hverandre. Både klimakrisen og koronakrisen forsterkes når individer og samfunn ikke innser at deres handlemåte får betydning for andre. Resultatet er forsterking av krisen, først og fremst for andre, men vi blir også selv offer for vår egen individualisme, grådighet og kynisme.
Legen Ole Petter Hjelle har påvist at sosiale relasjoner påvirker både livslengde og livskvalitet i større grad enn både kosthold og trening til sammen, og at fravær av sosialt nettverk er like farlig som å røyke. Dette understreker at en livsholdning som bygges rundt individets selvrealisering og posisjonering av seg selv i møte med andre for utelukkende å styrke sin egeninteresse, er skadelig. Sosiale relasjoner næres ikke av hvert individs selvrealisering, men av gjensidig forpliktelse og respekt der nestekjærlighet skaper kvalitet i relasjonen. Også på samfunnsnivå er nestekjærlighet den viktigste drivkraften til en bedre samfunnskvalitet for alle. Som Nansen i sin tid fremholdt i tråd med den 2500 år gamle bibelske tradisjonen og tydeliggjort av Jesus selv: Nestekjærlighet er realpolitikk.
Alle de tre krisene som preget 2020 kan bare håndteres i samhandling mellom nære sosiale relasjoner og storsamfunnets politiske handlekraft der hensyn til nesten er avgjørende. Krisene viser at Ronald Reagan tok fundamentalt feil i sitt berømte utsagn om de ti mest skremmende ordene i engelsk: «Jeg kommer fra myndighetene og er her for å hjelpe».
Gjennom 40 år har jeg kunnet observere hvordan manglende politisk ansvarlighet og kapasitet har forsterket alle slags former for kriser på alle kontinenter. Uten sterke statlige og kommunale folkevalgte aktører som ser sitt ansvar i å sørge for at hele befolkningen beskyttes mot uår og katastrofer og er en aktiv del av løsningen av krisene, forsterkes lidelse, desperasjon og nød.
I dette perspektivet har 2020 også gitt grunnlag for håp. Det har vært svært håpsbringende at våre lokale og nasjonale myndigheter har håndtert pandemien så åpent, håndfast og etterrettelig med svært gode resultater for oss alle. Selv om vi er slitne, har folk deltatt i dugnaden og vist at vi bryr oss om hverandre. Sosiale medier har virket positivt for kirken til å gi mennesker et ankerfeste i tro og håp, selv om det har vært begrenset tilgang til kirkerommene. Dagen etter raset i Gjerdrum kunne jeg se hvordan de kommunale og statlige aktørene bidro til å redde liv, håndtere flyktningene fra raset og legge til rette for støtte og ledsagelse av de som er hardt rammet. Lokal, regional og nasjonal politisk ledelse og statsoverhode var aktivt til stede og gjorde Gjerdrum samfunnets krise til sin egen. Samtidig mobiliserte enkeltpersoner og frivillige organisasjoner innsamlinger både av klær, leker, mat og penger til de rammede som hadde mistet alt i raset. Tusenvis har brukt sosiale medier til støtte og innsamling.
Mitt håp for 2021 og tiåret frem til 2030 er at disse lærdommene fra 2020 vil gjøre oss i stand til å også håndtere de store krisene vi og verdenssamfunnet må håndtere; klimakrisen, økende ulikhet og det som mange kaller ensomhetens pandemi. Da er nestekjærlighet ikke godhetstyranni og føleri, men aktiv og realistisk politisk og personlig handling for vårt felles beste. Vi kan ikke overleve alene.