Påskehilsen fra biskop Herborg Finnset

Påsken står for døra. Også i år må vi leve med sterke begrensninger på hva vi kan gjøre, og hvem vi kan være sammen med. Det har en grunn: Hensynet til hverandres liv og helse. Det vi nå må forsake av fellesskap i gudstjenesteliv og samvær med familie og venner har en hensikt. 

Vi håper på en snarlig befrielse fra et nedstengt og innestengt liv. Den store forskjellen utgjøres av et stikk i armen. Vi hører til den priviligerte delen av verdens innbyggere, som vet at vi får dette stikket.

For mange er påsken familiehygge, for andre stille og ensomme dager. Kanskje kan akkurat denne påsken være en god mulighet til å fordype seg i påskens store fortelling? Påskedagene fra palmesøndag til påskeaften har et eget navn: Pasjonstid.

Pasjon er et sterkt ord som rommer både kjærlighet, smerte, drivkraft og intensitet. Populærkulturen, hvor det engelske språket er så viktig, har gitt oss ett lag til i dette flertydige ordet. Passion kan på engelsk være lidelse, altoppslukende interesse - eller kjærlighet. Dampende lidenskap, eller smerte. Det er en indre sammenheng. Alle betydningene av ordet handler om relasjoner, om sterke krefter, om forbindelser til andre.

Hva er kjærlighetens sterkeste uttrykk? Ikke dyre gaver eller store ord. Det sterkeste uttrykket for kjærlighet er å gi seg selv: Mennesker som gir seg hen til hverandre, barnet som veves i og av mors kropp av spirekraften som ligger i embryoet og i blod, oksygen og næring, eller de som kan gi av sin egen kropp: blod, vev eller organer slik at andre kan overleve.

Kjærligheten som gir seg selv er personliggjort i Jesus Kristus. I påskehendelsens fortellinger er det så mange detaljer, så mye følelser, så mye å kjenne seg igjen i. Hvem kan ikke kjenne seg igjen i Marias sorg og tårer, i Peters store ord og feighet når det blir alvor, i prestenes forargelse, i Judas sine mørke tanker og vilje til å ta skjebnen i egne hender?  All påskekrimmen som vi ser eller leser, blir småtterier mot det personlige og kosmiske drama som utspiller seg i påskefortellingen. Fra palmesøndags jubel og folkehelt-mottakelse, dager med konfrontasjoner med prestestyret, skjærtorsdagens måltid med dystre forutanelser, svik og feighet, langfredagens lidelse, død og tilsynelatende undergang.  

«Om ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.»  Slik lar Johannesevangeliet Jesus snakke om sin egen død.  I evangeliene blir hendelsene langfredag fulgt av solformørkelse og jordskjelv i tida der Jesus dør.  Slik er hele skaperverket deltakere i langfredagens drama. En altoppslukende kjærlighet til alt det skapte driver Jesus ut på denne veien, lidelsens og kjærlighetens vei. Et mysterium, noe som ikke kan forstås eller etterprøves,  men som kan omfavnes i takk, bønn og kjærlighet.

Det siste Jesus og vennene hans gjør sammen før alt går i knas, er festmåltidet, det tradisjonelle påskemåltidet som vi kan sammenligne med vår julekveldsmiddag. Kjøtt og urter, brød og vin, et måltid som etterligna måltidet som blei spist i all hast før israelittene brøt opp og forlot slavelivet i Egypt, før befrielsen. Her er Jesus verten, han bryter brødet og deler ut til alle. Det er rom for alle rundt dette bordet. Også til Judas, som nok trodde han kunne tvinge Jesus til handling, og som allerede hadde bestemt seg for å samarbeide med prestestyret for å få ham arrestert. Judas er blitt symbolet på den ultimate sviker, - men også han var deltaker i fellesskapet, og ble omfavnet av Jesus sin gjestfrihet. Den gir fremdeles rom for alle som ønsker det. Også han, slik som vi, ble omfattet av den kjærligheten som favner alt, som tåler døden.

Fra det som så håpløst og fortapt ut, spirer det fram noe nytt. Påskedagens sjokkerende oppdagelse, hvor kvinnene ved daggry møter den oppståtte i gravhagen, er starten på et nytt kapittel i historien om Guds kjærlighet til menneskene – og alt det skapte.  Påskemorgenens usannsynlige sannhet overrasker og beveger.  Mørket kan ikke holde på lyset.  Døden må vike for Gudsrikets krefter Jesus er sterkere enn døden, og sprenger den virkeligheten vi kjenner. Befrielsen har fått en ny dimensjon.

Kjærlighetens dypeste mysterium finner vi hos Gud som gir seg selv.

Fra det som så håpløst og fortapt ut, spirer det fram noe nytt: Jesus er fremdeles vert og tar imot oss. Han møter oss i fellesskapet, i et lite brød og en porsjon vin i et lite nattverdbeger i gudstjenesten.  Han møter oss i dåpsvannet som renner over hodene våre, hvor vi blir merket med korstegnet, Jesus sitt eget merke, og hvor vi veves inn i en evig sammenheng.

Det er en forbindelse mellom hendelsene i Jerusalem den gangen, og våre liv. Forbindelsen er et løfte og et håp, et løfte fra Jesus at det gjelder også oss, håpet er tilliten til at også vi er omfattet av løftet. Løftet om at Gud alltid er nær, at Guds kjærlighet og nåde gjelder også oss, at livet rommer en dimensjon som strekker seg ut over tid og rom, hvor Gud er til stede med håp og kraft.  Forbindelsen blei vevd ei påske for lenge siden, og er laget av et unikt materiale: Guds kjærlighet.

Velsignet påske!

Herborg Finnset
Nidaros biskop

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"