Av
Rolv Nøtvik Jacobsen
Teolog og forfatter
Akademiet har fått navn etter Johan Ernst Gunnerus (1718-1773) som var biskop i Trondheim og også stifteren av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Gunnerus ble født i Christiania og studerte teologi i København. I tretten år fra 1742 studerte han og underviste ved de tyske universitetene i Halle og Jena. Gunnerus returnerte til kongeriket i 1555 og var professor i teologi til han i 1758 ble utnevnt som biskop her, i det vidstrakte nordligste bispedømmet i Norge. I hyrdebrevet som han skrev til alle prestene da han ble utnevnt, understreket Gunnerus at det var viktig at de fortsatte å studere og forske, både innenfor de teologiske disiplinene, men også fag som historie og naturhistorie.
For å være nyttig for andre enn de lærde, var burde forskning og også det vi kaller forskningsformidling skje på folkespråket, altså dansk og ikke latin eller tysk. Sammen med Peter Suhm og Gerhard Schöning opprettet han et vitenskapelig selskap i Norge, det første i landet. Og han var også helt til sin død redaktør for Skrifter, vitenskapsselskapets tidsskrift, Norges eldste vitenskapelige tidsskrift som stadig blir utgitt.
Gunnerus hadde et stort internasjonalt forskningsnettverk og brukte også sin innflytelse som biskop for å fremme utforskninga av landets ressurser og historie. Han brevvekslet jevnlig med den verdenskjente naturforskeren Carl von Linné. Gunnerus, som hadde publisert omfangsrike bøker om gudsbevis og naturrett, prioriterte i Norge å arbeide på ulike måter med det som på den tiden ble kalt naturhistorie. Både Linné og Gunnerus argumenterte for at utforskinga av naturen var viktig også for kunnskapen om Guds egenskaper. Det eksisterte nemlig to hovedkilder til gudskunnskap: I tillegg til den skrevne åpenbaringa, kom også det som i tradisjonen ble kalt Naturens bok. Naturforskning ble på det viset også en måte å se og vise hvordan Skaperen er, «å dra forhenget tilbake, slik at vi kan se den allmektige og uendelig vise kunstner, som har dannet det alt sammen» som Gunnerus sier i sin vitenskapelige programtale fra 1768. Der går han også sterkt inn nytteverdien av det vi vil kalle tverrfaglig forskning og samarbeid.
Gunnerus samlet selv mange naturobjekt på sine omfattende og strabasiøse visitasreiser, og fikk også tilsendt mye fra prester, handelsfolk og fiskere. Han beskrev inngående ulike fisker og havdyr, fugler og planter. På basis av egne funn publiserte han den første beskrivelsen av norsk flora i verket Flora Norvegica. Hans interesse for haifisker, f.eks. beskrivelsen av brugda var internasjonalt viktige. Også arbeidet med langt mindre spektakulære sjødyr som den mikroskopiske rau-åta og den lite appetitlige slimålen var vitenskapelige pionerarbeid. I tillegg til dette, skrev han også en svært omfangsrik artikkel om norske melkeprodukter som ost og grøt, og ei lita avhandling om kristninga av Norge.
Artikkelforfatteren i samtale med biskop Herborg Finnset på Litteraturhuset i Trondheim om biskop Johan Ernst Gunnerus. (Foto: Magne Vik Bjørkøy)
Det sier noe om det vitenskapelige ryet Gunnerus etterhvert fikk, at han mot slutten av sitt liv ble kalt ned til København for å legge planer for en omfattende reform av universitet. Men siden dette var på den tida kongens livlege Struensee i realiteten herska i kongedømmet, var dette også et svært farefullt oppdrag. De omfattende planene og også ønsket om et norsk universitet ble det ingenting av etter at Struensee ble styrta. Men Gunnerus kunne i det minste vende uskadd tilbake til bispedømmet.
Gunnerus gjorde bruk av moderne vitenskapelige instrument som mikroskop i sitt arbeid og de detaljerte skissene over dyr og planter er det stadig utbytterikt å studere. Etter mønster av det store naturalie-kabinettet i Halle, bygde Gunnerus opp en omfattende samling av konkylier, koraller, utstoppa dyr, mineraler og også eksotiske kulturprodukt som runebommer og grønlandske kajakker. Dette naturalie-kabinettet forfalt i åra etter Gunnerus døde, men det er likevel denne samlinga av objekt som tilhørte vitenskapsselskapet som ble utgangspunktet for det vi nå kjenner som NTNU-Vitenskapsmuseet sine samlinger. Gunnerus døde på en visitasreise i høstvær til Møre i 1773. Han venn Gerhard Schöning som han reiste sammen med, sa i etterkant at bispedømmet var for stort for å kunne betjenes av en person. I våre dager, i ei tid med radikalt forbedra kommunikasjonsmåter, består Gunnerus sitt gamle bispedømme av de tre nordligste bispedømmene samt halve Møre bispedømme.
I dag, tre hundre år etter at Gunnerus ble født, er det spennende å tenke på at den omfattende vitenskapelige arven han etterlot seg i form av vitenskapsselskap, tidsskrift, museum og bibliotek, men også som vitenskapelige arbeid og funn, hadde sitt utspring i biskopens hyrdebrev fra 1758.
”Vi heder Lærde, Vel- og Højlærde. Det vilde derfor være en stoer Skam for os, mine Brødre, om vi ikke beflittede os paa grundig Lærdom” (fra Hyrdebrevet)