Å være “levemann” var ingen hedersbetegnelse i min oppvekst. Snarere, det motsatte av å være et godt menneske, og veldig annerledes enn det å være kristen. Ifølge Store norske leksikon betyr levemann å være nytelsessyk, slik det blant folk flest oppleves å være litt grenseløs og selvopptatt. Ordet har sin bakgrunn i libertiner, som på latin betyr “frigitt slave”.
Lenge før «levemann» var uttrykk for hoderystende sjikanering eller kjapp latterliggjøring, var det en mann som både ble kalt vindranker og storeter, og som nektet å la seg målbinde, fordi han rett og slett var kommet for å sette mennesker fri til å leve. Livets evangelist, Johannes, innledet sitt skrift i Det nye testamente med å si: «I ham var liv, og livet var menneskenes lys». Livets salmedikter, Grundtvig, understreket at «Kristus ikke kaller oss fra livet, men til livet». Livets teolog i vår tid, Dietrich Bonhoeffer, tok et oppgjør med de som så det som livets store mål «å være et religiøst menneske». Han kunne ikke annet enn å kjempe for at vårt mål som mennesker er noe så enkelt og samtidig så utfordrende som å være alminnelige, levende kvinner og menn.
Jesus, sann Gud og sant menneske, er den eneste som er i stand til å avsløre fariseernes forstillelse og bedraget i den livløse perfeksjonismen. Han gjennomskuer den falske myten om det helstøpte og kvistfrie menneske, uten ånd. Derfor trøster Jesus dem med at han ikke skal la dem bli igjen som foreldreløse barn, overgitt deres falske myter. Han lover at han skal gi oss Den hellige ånd, sannhetens ånd som snakker sant om livet og sant om Gud. Derfor feirer vi pinse.
Pinseaften er innledningen til høytiden som ønsker å gjøre oss alle til sanne libertinere, levemenn og levekvinner. Og Jesus sier i en av pinsedagens tekster: «Jeg kommer til dere. Dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve». Han sier også at han kom for at vi «skal ha liv og overflod». Jesus var en levemann til de grader. Alt han sa og gjorde handlet om å forløse og bevare liv i og mellom mennesker. Og ingen har bedre vist oss forskjellen på en levemann uten nåde og en levemann av Guds nåde.
Men også Henrik Ibsens Peer Gynt tydeliggjør forskjellen på hva en levemann uten nåde og en levemann av Guds nåde er. Et sammenbrudd kan bli et gjennombrudd. En rotbløyte i lyst og galskap kan forvandles til en vårløsning med liv og vekst. Peer nektet seg selv ingen verdens ting. Det ble årsaken til den energilekkasjen og livstrettheten som for alvor gikk opp for ham i møte med naturens vekst, vårens farger og intensiteten i skaperverket på vei oppover Gudbrandsdalen. Energilekkasjen var en ond frukt av et liv på ville veier som for alvor gikk opp for ham da det ringte inn til pinse. I Solveigs sang pinseaften opplever han at det tross alt er en kjerne i det Gudskapte menneske som fortjener liv og vårløsning: «Nu er her stellet til pinsekveld./ Kjære gutten min, langt borte/ kommer du vel?» Peer får et møte med «sannhetens ånd» som hjelper ham å avsløre akkordens ånd i Bøygens «gå utenom», egoismens ånd i det høyst menneskelige «å være seg selv nok» og drømmeriets bedrag som ender opp med å være troløs mot virkeligheten.
Det er denne våkenatten i pinsen som blir Peers redning og gjennombrudd. Pinsedag morgen hører han i det fjerne hans egne sambygdinger synge det eneste salmeverset Henrik Ibsen har skrevet, et vers som dypest sett handler om hvor Peer og vi alle kan hente vår livskraft: «Velsignede morgen,/ da Gudsrikets tunger/ traff jorden som flammende stål!/ Fra jorden mot borgen/ nu arvingen sjunger/ på Gudsrikets tungemål». Pinsen gjorde en forskjell, sammenbruddet ble et gjennombrudd. Endelig kunne han komme hjem og bli en levemann av Guds nåde.