– Det er så fint at kirken er åpen. Dette er alles kirke, sier Lill Tone Grahl-Jacobsen.
Hun tar plass i kirkebenken i Bragernes kirke i Drammen. Dette rommet har gjennom årenes løp rommet Lill Tones gleder og sorger gjennom dåp, bryllup og begravelser, men også i hverdagen. Det startet da hun som tenåring ble aktiv i koret Youngspiration. Ut fra det miljøet vokste troen, engasjementet og tilhørigheten til kirken.
– Det var også her jeg fikk min viktigste ledertrening, sier bispedømmerådslederen.
Solid ledertrening
Det var spesielt to voksne ledere i kirken som så og som utfordret Lill Tone i ungdomstiden: Bjørn Ove Ødegaard og Halfdan Aass.
– De har lært meg mer enn BI og all verdens lederkurs. De er fremdeles mine mentorer.
– Hva har de lært deg om lederskap?
– Viktigheten av å se hva den enkelte trenger. Og å utfordre, men samtidig gi råd, veiledning og trygge rammer. Så er det viktig å ikke være for seriøs, men ha med litt humør og livsglede.
I koret Youngspiration på 70-tallet var det lov å tenke stort. Det var plateproduksjoner og turné til England – en følelse av at alt var mulig.
– Det kjentes som litt galskap å chartre et fly og signere kontrakt med Braathen Safe som 24 åring, men da var mentorene gode å ha som rådgivere, sier Lill Tone.
– Men jeg tror på litt galskap. Har du et prosjekt du brenner for, tenk stort. Bruk nettverket ditt. Det er så uendelig mye vi kan få til, sier den kommende bispedømmerådslederen som er utdannet sykepleier, men som har brukt det meste av yrkeskarrieren som leder innen helse og politikk.
Hun har to perioder og seks år bak seg som leder i Tunsberg bispedømmeråd som også er en del av Kirkemøtet, Den norske kirkes øverste representative og besluttende organ. De fire siste årene har hun også sittet i Kirkerådet.
Det store tapet
Lill Tone har alltid båret med seg et livsmot, men de to siste årene har det blitt satt på prøve. Dagen før dette intervjuet var den nærmeste familien samlet på kirkegården rundt graven til Petter, den eldste sønnen til Lill Tone og ektemannen Gisle. Petter døde av korona i 2022, 33 år gammel.
– Han fikk en eksplosiv reaksjon på viruset som ledet til organsvikt. Han mistet språk og motorikk, sier Lill Tone.
Petter døde i løpet av to dager og etterlot seg også kone og to små barn. Og begravelsen var her. I en fullsatt Bragernes kirke.
– Det var et stort trøkk. Det var et spesielt dødsfall. Drammens Tidende laget fire sider fra begravelsen, minnes Lill Tone.
Midt i sorgen over Petter, får Lill Tone konstatert brystkreft. Det første hun gjør da hun kommer ut av sykehuset, er å reise ned til graven til Petter.
– Jeg følte meg truet på livet, men siden Petter hadde gått foran føltes det ikke så skummelt. Jeg var ikke klar for å dø, men det var likevel en trøst.
Lill Tone mistet sønnen sin Petter for to år siden.
Veien tilbake
Operasjon, stråling og hvile har vært veien tilbake. Riktignok ikke helt tilbake til der hun var, men langt nok til igjen å kunne engasjere seg og gradvis jobbe.
– Har sorgen lært deg noe?
– Å leve livet her og nå. Vi vet ingenting om fremtiden. Dette er ikke en tanke som tynger meg, men som inspirerer meg til å gripe dagen og ta vare på dem og det som virkelig betyr noe. Våre to andre barn, svigerbarna og sju flotte barnebarn som alle bor i Drammen, står øverst på listen, sier Lill Tone.
Troen har ikke blitt rokket. Snarere tvert imot. Hun tror ikke på en Gud som straffer eller som vil noen vondt. Men hun kjenner seg mer utålmodig, synes det ofte går for mye i detaljer, og at vi litt for sjelden klarer å enes om det viktigste.
– Vil denne utålmodigheten merkes i bispedømmerådet?
– Huff! Der har jeg nok alltid vært litt utålmodig! sier Lill Tone og ler.
– Det er min lille ulempe som leder. Jeg liker å se at ting skjer.
Tenke sammen
Og kanskje utålmodigheten kommer godt med. Lill Tone skal lede et kirkepolitisk råd som har til oppgave å vekke og nære det kristelige livet i menighetene og fremme samarbeid. Det handler om å sette mål og stake ut en kurs. Og det handler om mennesker, om alle som møter kirken, i tro og tvil, glede og sorg.
Bragernes kirke har rommet Lill Tones gleder og sorger gjennom årene.
– Hva skal kirken være, og hvem skal den være for? Hvilke rammer skaper frihet, og når blir rammene for små? Vi må tenke klokt sammen. Strategisk og forbyggende. Jeg tror kirken har mye å gå på, uten å miste seg selv.
Den diakonale kirken ligger hjertet hennes nært. Å kunne være der for mennesker i alle livsfaser, gjerne i samarbeid med kommunen eller andre instanser.
– Er vi der for de som sliter etter samlivsbrudd, for foreldrene som føler at de ikke strekker til, for psykisk syke, for de eldre i institusjonene våre? Vi vet at kirken gjør veldig mye bra. Men vi må også våge å høre om det som ikke fungerer så godt slik at vi kan jobbe enda bedre. Og ikke minst: Lære av de som lykkes.
I disse dager er det nye bispedømmerådet samlet til sitt første møte. På agendaen er rådsopplæring og en gjennomgang av hvordan de skal jobbe sammen. Lill Tone har gode forventninger.
– I rådet tenker vi litt ulikt politisk, vi kommer fra ulike steder og er i ulike aldre. Jeg tror at vi sammen skal få til gode ting, være tettere på lokalt og jobbe videre med hvordan kirken skal organiseres.