Vi har akkurat feiret frigjøringsdagen, den 8. mai. Den kvelden var vi invitert til noen gode venner i Tønsberg som ville feire dagen og minnes den friheten som vi til fulle feirer i morgen, den 17. mai. Den eldste i laget, Lars Arnt, husket så inderlig godt den 8. mai i 1945 da han syklet utover Nøtterøy, så det norske flagget bli heist, og hørte det ble sunget fra sokneprestens bolig: “Nå la oss takke Gud, med hjertet munn og hender”. Og han fortalte om den store gleden den dagen, men også om den avmålte feiringen som handlet om solidariteten med alle som hadde betalt en skyhøy høy pris for den nyvunne friheten med tap av en eller flere av sine kjære”. Vi spurte Lars Arnt hva som hadde gjort mest inntrykk på en ung gutt under krigen? Han fortalte om gjestfriheten, om evnen til å dele og åpne sine hjem for hverandre. Ja, om en gjestfrihet som blomstret i en felles kamp for ønsket om frihet og rettferdighet.
For mange år siden ledet jeg en 17. maifest på Diakonissehuset i Oslo hvor kveldens gjestetaler var den gamle og frodige AP-politikeren og kultur-personligheten, Trygve Bull. Han talte så engasjert at vi fryktet en stund for at tversoversløyfa skulle bli propellen som fikk ham til å ta helt av. Tema for festtalen var: «Vi feirer en frihet som forplikter!» Han tok utgangspunkt i det andre verset av fedrelandssalmen: “Norske mann i hus og hytter, takk din store Gud! Landet ville han beskytte, skjønt det mørkt så ut. Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett”. Hans gjennomgående memento var å undre seg: “Mon vår Herre fortsatt vil lempe det så stille for oss om vi ikke blir en mer forpliktet nasjon med gjestfrihet og rettferdighet som kjerneverdier?”
Jeg vet knapt noe som er viktigere å utvikle enn en ny gjestfrihet som blir langt mer merkbar for alle, men især for fremmede, flyktninger, ensomme og fattige, uten de sosiale og familiære nettverk som for mange av oss er blitt en selvfølgelighet. Jeg vet knapt noe som er mer avgjørende å utvikle enn å forløse en gjestfrihet til beste for barn, unge, godt voksne og eldre. Gjestfrihet handler om frihet for gjesten, en opplevelse av å bli inkludert og dermed å slippe en av livets vondeste opplevelser: det å oppleve seg på utsiden av det gode selskap.
Det er bra at Norge har vært opptatt av estetikk og forskjønnelse. Det handler om god forvaltning og å holde forfallet i sjakk. Det er avgjørende at vi blir oss bevisste på en etisk kvalitetssikring av livsvilkår og omgangsformer for enkeltpersoner og fellesskap. Den som feier gjestfriheten under teppet, feier fremmedfrykt og ensomhet inn i egne og andres kropper med de fatale følger dette får for en nasjon. «Gjestfrihet betyr å gi frihet til gjesten». Og begrunnelsen for dette er at et menneske ikke er et menneske uten å stå i et givende og ansvarlig forhold til andre enn oss selv. Vi skal være oss selv, men ikke oss selv nok. Våre besteforeldre hadde mindre penger, men mer plass til andre rundt bordet. Våre besteforeldre hadde mindre gourmetmat, men større lapskausgryter. Gamle dagers uforpliktende stikk-innom-måltider er i ferd med å erstattes av gjennomforberedte fester for de spesielt inviterte som ofte koster mer enn de gir. Kaffe og kringle er i ferd med å dankes ut av mesterkokkenes oppskrifter og den nye jålete vinkulturen. Det er all grunn til å rope et varsku!
Derfor, la vår nye stolthet bli en ny bevissthet omkring gjestfrihetens gave og oppgave. La oss høvle ned dørstokker, åpne dører og la gjestfrihet bli et adelsmerke for et land som fortjener mer etikk enn estetikk. La ikke overarbeidede voksne rappe fra barna en opplevelse av at deres venner er velkomne hjem! La oss bekjempe fremmedfrykt og mistenkeliggjøring knyttet til menneskers hudfarge, religion og levemåte. Det er menneskene som skaper stemningen i hus og hjem. Hva hjelper det med stilige fasader hvis det er kulde og frost i menneskene som ferdes der? Gjestfrie mennesker er åpne og varme mennesker. Takknemlige mennesker er glade mennesker. Livet er for kort, og Norge et for flott land til å bli ødelagt av kalde hjerter og respektløse holdninger.
Ingen har lært meg mer om dette enn den katolske presten Henri Nouwen. Hovedordet i hans forfatterskap er gjestfrihet: «Dette er vårt kall,» sier han, å betrakte en fiende som en frende og å forholde seg til at alle medmennesker er våre gjester som fortjener frihet og oppmerksomhet.» Gjestfrihet er å la den fremmede bli venn!
Derfor henviser han gjerne til Bibelens ord: «Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen, uten å vite det, hatt engler som gjester.” Mens utestedene er mer åpne enn noen gang er hjemmene i ferd med å bli mer lukket enn før. Sånn vil vi ikke ha det i Norge! Mon vår Herre fortsatt vil lempe det så stille om ikke gjestfriheten i større grad blir virkelighet i oss og mellom oss. Dette har et godt vennepar forsøkt å gjøre noe med, og har vist vei for mange ved sin gjestfrihet. Forleden ble de hyllet for dette, og takket på sin måte: “Hyggelig at dere sier det. Men kall det ikke gjestfrihet. Vi er bare så veldig selskapssjuke”.