"Med takk og glede" - til samtale om dåpen

Kirken inviterer til dåp. Dåpen forkynner Guds kjærlighet, nåde og frelse. Den som blir døpt ønskes velkommen til et trosfellesskap, hvor den enkelte skal leve og vokse i den kristne tro.

Dåp kan skje uavhengig av alder. I Den norske kirke døpes de fleste som barn, slik som Markusevangeliet forteller om at barna som ble båret til Jesus (Mark 10, 13-16).

I bønnen før dåpssalmen takker vi Gud for livet og for den som skal døpes: "Evige Gud, du som gir liv til alt som lever, og har skapt oss i ditt bilde: Vi takker deg for ......... Hun/han er dyrebar i dine øyne. Omslutt henne/ham med din kjærlighet og gi henne/ham et hjem i din kirke. Amen" Ord som takk, dyrebar, kjærlighet og hjem er ord som hører til i en familierelasjon. Disse ordene får en ny dimensjon når de rettes mot Gud.

Dåpspåminnelse
Takk og glede, vennlighet og kjærlighet er velkomstordene i dåpsliturgien. Dåpshandlingen er også en påminnelse om egen dåp til alle som er døpt.

Hvorfor døper kirken?

Oppdrag og løfte
I Dåpsbefalingen gir Jesus et oppdrag og et løfte: "Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende". (Matt 28, 18-20).

Ja møter ja
Dåpen er en 2000-årig tradisjon i den kristne kirke. I denne tradisjonen lever troen på at Gud søker menneskene, og at menneskene søker Gud. I dåpsritualet møtes Guds ja av vårt.

  • Til samtale:
    Når du er tilstede ved en dåp, hvordan opplever du selve handlingen? Hva taler sterkest til deg?
    Har du en dåpssalme eller et salmevers som betyr noe spesielt for deg?

 

Hva er dåpen?

En ny start
Både bibeltekster og salmevers gir innhold til dåpshandlingen. Under selve dåpshandlingen bruker liturgien tilsigelsesordene født deg på ny! Dette vektlegger at det skapes noe nytt. Vi blir kristnet i dåpen og får en tilhørighet til Jesus. Korset, som er kristenhetens viktigste symbol, blir tegnet over den som skal døpes.

Dåpshandlingen sammenliknes med en fødsel eller en skapelseshandling. Akkurat som fostervannet er nødvendig for at nytt liv bæres fram, gir dåpens vann en ny fødsel. Når vannet helles i døpefonten, ber presten følgende bønn: Barmhjertige Gud, vi takker deg for at dåpens vann ved ditt ord er en nådens kilde, der du tilgir oss vår synd, frelser oss fra dødens makt og gir oss løfte om det evige liv. Send din Ånd, så de som skal døpes reises opp til det nye livet med Jesus Kristus, vår Herre.  

Forsakelse og trosbekjennelse
Dåpen er det tydeligste tegnet på å høre til en kristen tro, kultur og fellesskap.
I dette fellesskapet vender vi oss bort fra de krefter som ødelegger livet, og som står Gud imot. Samtidig vender vi oss til Gud, vår skaper, frigjører og livgiver. I liturgien kaller vi dette å forsake – å si «nei!», og å tro – å si «ja!». Forsakelsen og trosbekjennelsen framsies alltid når det feires dåp.

Nådens kilde
I dåpen feirer vi livet med det største alvor, fordi det å leve også har i seg mørke dimensjoner.
Martin Luthers lille katekisme lærer at dåpen frelser. I gamle dager gikk slaver med halslenke. I norsk språk betyr ordet frelse akkurat dette: Å få halsen fri, å gå oppreist som et selvstendig menneske. Denne oppreisningen skjer hver eneste dag, sier Luther og bruker ordet nåde; en gave som er helt gratis! Derfor sier vi at dåpen er nådens kilde.  Dåpens nåde tar ikke bort smertens realitet i verden eller i våre liv, men den gir en ny dimensjon til alt. Den gir håp.

Dåpen og livet
Slik som Dåpsbefalingen i Matteus 28 gir et kall til å døpe og lære, oppfordrer fadderformaningen både foreldre, faddere og menighet til å hjelpe de døpte til å leve og vokse i den kristne tro. Det finnes mange lokale tradisjoner for å utøve dette oppdraget. Kirkens satsing på trosopplæring kan være et viktig bidrag. Foreldre, faddere og menighet representerer ulike relasjoner til de døpte. Et fellesord for alle disse relasjonene er omsorg og nærvær.

  • Til samtale:
    Ved døpefonten ber liturgen om at den som døpes «reises opp til det nye livet med Jesus Kristus, vår Herre». Hvordan opplever du at dette angår hverdagen din?
    Har du egne erfaringer fra det å være fadder?
    Hvordan kan menigheten bidra til at den døpte kan vokse i den kristne tro?