Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

Familien Bjørsvik lever med kronisk sykdom

I familien til Ingunn og Leif-Inge har de tilsammen fem kroniske sykdommer som preger livene deres.

Livet ble ikke helt som forventet for Ingunn og Leif Egil Bjørsvik i Sædalen.

– Kan jeg få yoghurt?

Det er Hanne Marte (12) som akkurat har kommet inn fra høstmørket og spør.

Leif Egil plukker raskt opp mobilen, åpner en app som følger blodsukkeret til begge jentene og svarer:

– Ja, men gi én.

Hos familien Bjørsvik i Sædalen vet alle at det betyr at en må gi én enhet insulin. Både Hanne-Marte, storesøstra Mari-Sofie (14) og mor Ingunn har diabetes type 1, den som de fleste får som barn og ungdom, men som forskerne ikke helt har funnet ut hvorfor kommer. Til sammen har familien fem kroniske sykdommer.

Det preger livet deres. Døgnet rundt.

Og dermed ble ikke livet helt som Ingunn og Leif Egil hadde planlagt da de ble sammen for snart 18 år siden og giftet seg for snart 14 år siden.

De vil ikke klage. De er takknemlige for to nydelige jenter, for hus og hjem, jobb, venner, fritid og menighet.

Men som mange opplever, tok livet en annen retning enn de drømte om.

  • Jeg tenkte ikke en gang tanken på at det skulle være sykdom i familien. Hvem tenker på det når du er i tjueårene? sier Leif Egil.

For ti år siden fikk den yngste datteren diabetes. Få måneder senere fikk den andre konstatert det samme.
– Jeg husker hvor jeg satt på Barneklinikken da vi fikk beskjeden. Vi kjente sykdommen og visste hva det innebar. Da var vi langt nede, sier Ingunn.

Så trekker hun pusten.
– Men så tenker jeg: hvis de absolutt skal ha en sykdom, så er iallefall dette en sykdom vi kjenner. Likevel så vi ikke for oss at det skulle bli så mange våkenetter.

Til vanlig er de oppe to-tre ganger hver natt. Det hender at de får sove hele natten. Og det hender at de er oppe sju-åtte ganger. For å sikre seg enkelte netter med søvn, har de nattevakt annenhver natt.

– Det er som en småbarnsfase som aldri går over, sier Ingunn.

Når andre barn reiser på leir alene, har Leif Egil vært med for å ta nattevaktene.

Samtidig forsøker de å leve så normalt som mulig.

– Opplever dere å gå tom for krefter?

– Ja, absolutt. Jeg jobber redusert, og det hender jeg ligger i sengen og sover deler av dagen. Da tenker jeg at jeg kaster bort en fridag. Men jeg må sove, sier Ingunn.
Leif Egil jobber fulltid.
– Men har jeg vært oppe tre-fire ganger om natten, er jeg ikke helt meg selv. Hvis jeg vet at jeg har viktige møter dagen etter, stresser jeg med å få sove etter å ha vært oppe.

Begge vet hvor de henter nye krefter. Ingunn prioriterer å være sammen med venner og bekjente i nabolaget. Hun har begynt å spille fotball og synger i kor. Nå leder hun styret for Sædalen menighet.
– Det engasjerer meg og gir meg krefter. Å se alt det fine som skjer i menigheten. Jeg brenner spesielt for ungdom. Nå er det startet eget ungdomsband. Vi har fantastiske dirigenter i Ten Sing, og da julespillet skulle settes opp i år bygget de inn en ny scene til ungdommene. Jeg blir så rørt, sier Ingunn.

For Leif Egil er det først og fremst fotball og naturen som gir ham krefter. Flere ganger i uken legger han turen om Landåsfjellet på vei hjem fra jobb i Møllendalsbakken.
– Det er friminutt for meg å gå i fjellet. Det er 30 prosent trim og 70 prosent mentalhjelp.
Så er han lidenskapelig Leeds-tilhenger og tar gjerne en tur til England for å se kamper.
– Det er en god avkobling, sier han.

Og det var fotballinteressen som gjorde at han merket seg én ting da de var på flyttefot til Sædalen for ti år siden. I en sak i Bergens Tidende om søndagsskolen i Sædalen så de at Brann-spiller Bjørn Dahl gikk i menigheten. Det gjorde terskelen inn til menigheten lavere for Leif Egil.

Han hadde ikke vært så ivrig etter å gå i noen menighet før de flyttet til Sædalen. Ingunn hadde begynt i en bibelgruppe i en menighet på Sotra, men Leif Egil ville heller ta seg en tur på Lyderhorn og la tankene vandre.
Ingen av dem har vokst opp i menighetsaktive familier, men som liten var Ingunn av og til med naboene på søndagsskolen og sang i kristne kor. Begge pleide å gå i kirken på julaften.
– Mormor på Bømlo sang aftenbønn for meg. Det gjorde også min far i mange år, sier Leif Egil. 

Som nyinnflyttet fant de frem til gudstjeneste i den nedslitte gymsalen på gamle Nattland skole. På gudstjenesten kjente de igjen folk fra gaten. Og da prest Leidulf Øy avsluttet gudstjenesten, snudde to menn seg fra stolraden foran og hilste på dem.

– Jeg er forsiktig og skeptisk av natur, men dette var en type menighet hvor jeg følte jeg kunne trives, sier Leif Egil.

Etter hvert som de ble kjent med flere, opplevde de at folk hadde veldig forskjellig bakgrunn.
– Her er jeg ikke spesiell, men faktisk ganske normal, smiler Leif Egil.

Det var på denne tiden begge barna fikk konstatert diabetes.

– Troen vår begynte å blomstre samtidig som vi fikk så mye sykdom. Mange vil kanskje spørre seg hvordan man kan tro på Gud når livet oppfattes som urettferdig. For oss er det motsatt. Det er viktig å ha troen og håpet i bunnen.

Tekst og foto: Astrid Dalehaug Norheim.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"