Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

Liturgi-bloggen

Bloggen er oppdatert! Her kommer det stadig nye tekster om gudstjenestens ulike deler. Denne uken har William Grosås skrevet om bønnen for alle oss som ikke vet hva vi skal be om: Kyrie Eleison.

Kyrie: Dette er helt gresk for meg

Finnes det et godt norsk ord for offside? Eller score-ing? Hva med (høyre- eller venstre-) back? Jeg kan de ikke. De engelske låneordene er en del av fotballens eget vokabular. Selv franskmenn og tyskere bruker dem. Hvorfor lager vi ikke bare et nytt norsk ord? Jeg tror det har å gjøre med fotballens opphav. Den som vil lære japansk bueskyting kan ikke styre unna noen japanske gloser, og den som vil spille fiolin må lære seg noen ord på italiensk. Fotballens røtter ligger i den britiske arbeiderklassen. De første score-ingene av de første høyre–backene ble gjort bak fabrikkene i Sheffield. Engelsk forblir fotballens førstespråk.

På samme måte støter den som beveger seg inn i en kristen gudstjeneste på en rekke hebraiske og greske ord. Amen, er ett av dem, Halleluja et annet. De skal minne oss om at vår tro aldri kan løsrives fra den kulturen der den først oppstod. Kirken tror ikke (som Islam) at åpenbaringen er uoversettelig. Gud ble menneske, ikke tekst. Alle kulturer og alle språk kan ”døpes”. Likevel er det bra at noen ord er de samme over hele jorden. De minner oss om at vår tro ikke er abstrakt filosofi, men har opphav i historiske hendelser med ekte mennesker i konkrete situasjoner.

Blant disse fremmedordene finner vi ved gudstjenestens begynnelse de greske ordene Kyrie Eleison. De er hentet fra en slik historisk hendelse, med ekte mennesker i en konkret situasjon. Da Jesus kom fra Jerusalem til Jeriko, satt en blind mann ved navn Bartimeus og ropte til Jesus: Herre, miskunne deg! Kyrie Eleison! I stedet for å presentere en liste over alt han ville Jesus skulle hjelpe ham med, brukte Bartimeus denne enkle setningen. En bekjennelse av Jesus som herre, og et rop om hans hjelp. Jesus sier jo at vi ikke skal bruke mange ord, slik som hedningene gjør, vi har jo en Far som vet hva vi trenger før vi ber om det. Å rope Kyrie Eleison som Bartimeus er å innrømme sin hjelpeløshet og åndelige blindhet. Vi vet jo ikke alltid hva vi trenger. Først når Jesus åpner våre øyne kan bønnen rettes ut fra vårt selvsentrerte mørke til å se verden i Guds lys.

Og derfor har kirken innsett at det ikke finnes noen bedre måte å begynne en gudstjeneste på enn å rope Kyrie Eleison. Det er bønnen for alle oss som ikke engang vet hva vi skal be om. Vi som ikke engang vet hvor vi bør gå, hva vi bør holde fast i eller hvordan vi bør snakke. Det er bønnen som med Leonard Cohen sier: Jeg vet ikke hvor jeg skal vende meg, så jeg vender meg til deg, Gud. For alt åndelig liv må begynne der vi er. I vår nød. I vårt Kyrie Eleison.

William Grosås, kapellan i Birkeland menighet.




Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"