MELLOMROMMENE
Året 2020 ble annerledes. Det vil si: Det begynte ganske vanlig. Vi startet opp i januar med gudstjeneste og juletrefest på menighetshuset. Det var fullt hus og et langbord fullt av restekjærlighet. Siste helgen i januar var det nesten så taket i Birkeland kirke løftet seg da Tårnagentene sang: Kom, kom, kom og få en himmel over livet. Om kvelden arrangerte vi Pause, en møteplass for generasjonen 40+ med god musikk, påfyll og hyggelige samtaler. Februar kom og gikk med konfirmantleir, nabokafe, undringsstund, nattkafe, ten-sing, babysang, fredagstaco, andakter og gudstjenester. Så ble det brått stopp.
Hva gjør vi som kirke når vi ikke lenger kan treffes? Dette spørsmålet ble plutselig skremmende aktuelt. Hva vil det si å være kirke når vi ikke kan være sammen? Svaret viste seg i det som skjedde. Det var fantastisk å se mennesker i menigheten som stilte opp som handlehjelp, som ble med i samtaletjenesten, som deltok på digitale sendinger og møter, som styrte lyd og lys og overføring av andakter og gudstjenester til sosiale plattformer, som bad, som viste omsorg for naboer og venner, som spritet hender og holdt avstand og likevel var der for andre.
I sin nyttårstale reflekterte kong Harald om året som har gått. Han snakket det som hadde vært krevende, men også om det som hadde overrasket positivt. Så pekte han på det som kanskje mange av oss har kjent på dette året, nemlig savnet etter det hverdagslige, savnet etter alle aktivitetene vi tidligere har tatt for gitt. Og så la han til: «Vi savner mellomrommene: Praten ved kaffemaskinen, de tilfeldige møtene i butikkene. Ofte er det i mellomrommene at verdifulle møter mellom oss finner sted.»
Mellomrommene er viktige. Sjelden har det blitt mer tydelig enn i året som nå har gått. Kanskje var det derfor de små mellomrommene som faktisk oppstod opplevdes ekstra viktige. Mellomrommene. De verdifulle møtene. Dåpsfamiliene som kom med sitt nyfødte barn. Gravferder. Gudstjenester. For vi har hatt gudstjenester, og gudstjenestestatistikken i Birkeland viser tydelige spor etter hvor mange vi har hatt lov til å være. Det har vært utvist stor kreativitet i begge menighetene dette året. Når vi kunne være mange gikk gudstjenestene som normalt. Jo strengere reglene ble, jo flere gudstjenester ble det feiret i Birkeland kirke og på Sædalen skole. 2020 ble et annerledes år, og vi lever fortsatt med strenge restriksjoner. Samtidig er det lov til å glede seg til vi igjen kan samles i fulle kirker, synge av full hals og treffes til kirkekaffe og prat etterpå. For snart, håper vi, snart skal vi møtes igjen!
Kjersti Gautestad Norheim, Sokneprest