«Jeg tror, hjelp meg i min vantro.» Det sa faren etter at Jesus hadde gjort sønnen hans frisk.
Bakgrunnen for dette ønsket var en sykdomshistorie som hører en annen tid til. I våre dager har vi andre forståelser og andre løsningsmuligheter.
Den gangen var det lite de kunne gjøre for å helbrede de uforklarlig syke. Jesus bidro da som bare han kunne gjøre. Gutten ble frisk og faren var overveldet.
Og overveldet, lykkelig og undrende kom han med dette utsagnet: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro».
Noen synes å hevde at tro egentlig er mye av det samme som viten. Da snakker vi vel egentlig ikke om sunn religiøs tro. For tro på Gud kan ha alle slags aspekter med seg.
Den kan være knyttet til håp, undring og tvil.
Likevel kan den være tro god nok som noe.
Jeg mener at sunn tro må få inneholde spørsmål.
For mange år siden var en kjent gospelsangerinne som sa noe slik som: Når vi tror må vi tro fullt og helt, helt uten tvil.
Jeg er trygg på at hun tok ganske så feil.
For hva er vel tro uten tvil? Tro og tvil er to følgesvenner som hører sammen. Det er naturlig. Det er ikke farlig eller ukristelig. Slik må det være.
Hvordan skulle vel faren fått hjelp i sin «vantro»? Det forteller Markus ingenting om.
Men et langt presteliv har lært meg dette: Troen kommer av å praktiseres. Gjerne som en gryende tro. Gjerne som en undrende tro, uten svar på alle spørsmål. Gjerne som en vaklende tro, som trenger en støtte eller to.
En tro uten tvil hører ikke denne verden til. Den kan bli både usunn og usann.
Den kan sågar bli en tro på selve troen. Og ikke tro på Gud.
Min tro er tillit til at barnet i krybben ble en frelser på et kors. Min tro ser ikke på seg selv i speilet om den er stor nok, god nok eller fullstendig nok. Min tro ser på Ham som ville hjelpe dem som hjelp trengte. Han som en vakker dag skal gjøre verden ny og vi med dermed.
Å få hjelp med «sin vantro» vil være å få aksept for en gudstro som har både tvilen og håpet i seg. Håpet om et liv i tro og tillit til Han som har tro på meg.