Bibeltekst: 1 Kongebok 17,7–16:
Da det var gått en tid, tørket bekken bort, for det kom ikke regn i landet. Da kom Herrens ord til Elia: «Gå straks av sted til Sarepta, som hører til Sidon, og slå deg ned der! Jeg har befalt en enke som bor der, å sørge for deg.»
Straks gikk Elia av sted til Sarepta og kom til byporten. Akkurat da var det en enke der som sanket ved. Han ropte til henne og sa: «Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke!» Da hun gikk for å hente det, ropte han etter henne: «Ta også med et stykke brød til meg!» Hun svarte: «Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke så mye som en brødleiv, bare en håndfull mel i krukken og litt olje i muggen. Nå går jeg her og sanker et par vedpinner, og så vil jeg gå hjem og lage til noe for meg og sønnen min. Når vi har spist det, kan vi legge oss til å dø.» Elia sa til henne: «Vær ikke redd! Gå hjem og gjør som du har sagt! Men bak først en liten brødleiv til meg av melet, og kom ut til meg med den! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din. For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i muggen til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.» Da gikk hun og gjorde som Elia hadde sagt, og både hun og han og hele hennes hus hadde mat i lang tid. Melkrukken ble ikke tom, og oljen i muggen tok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia.
Det som i dag kalles høstferie og gjerne brukes til rekreasjon i fjellet eller før korona, til en Sydentur, var en gang potetferie. Skolebarna hadde fri for å hjelpe til å få opp poteten før frosten kom. Det å bruke tid og krefter på å høste fra naturen var en selvfølge, og en nødvendighet.
Slik er det ikke nå lengre. Det er stas med norske epler og poteter i butikkene, men vi har tilgang på det året rundt. Fargerike meloner og eksotiske avokadoer er alltid tilgjengelig og krever ikke mer av oss enn at vi legger dem i kurven og betaler for dem. Vårt forhold til naturen som spiskammer har endret seg mye de to siste generasjonene.
På søndagens gudstjeneste feirer vi i Løvstakksiden menighet høsttakkefest. Tradisjonelt sett en dag hvor vi takker og priser Gud for alt vi har fått høste av naturens grøde. Siden ikke så mange av oss har potetland lengre og butikken er et mer naturlig valg for å skaffe mat, har også høsttakkefesten og innholdet endret seg noe. Moralen er likevel den samme gamle. Vi setter av tid og energi til å takke for det vi har.
Når vi vet, og husker på, hvor maten vår kommer fra, både håper og tror jeg det gjør noe med oss. Jeg håper at vi blir villige til å betale en anstendig pris for den, slik at de som produserer får en lønn å leve av. Jeg håper vi velger å kjøpe mat som er lokalprodusert. Jeg håper at vi tar valg som ikke bare fører til at vi får det vi trenger, men at også våre medmennesker i dag, og fremtidige generasjoner, kan høste av en natur som er forvaltet på en god måte. Vi som kristne har fått i oppgave å forvalte Guds skaperverk. Det betyr at vi skal høste, bruke og nyte også med tanke på andre enn meg, mine og mitt.
På søndag er det også duket for årets TV-aksjon. I år går pengene til Verdens naturfond sitt arbeid for å redusere plast i havet, som etter hvert blir til plast i fisken vi spiser. Vi har et ansvar for å handle klokt for å ta vare på det absolutt fantastiske skaperverket vi har fått. Den oppgaven skal vi gjøre både for hverandre, for dyrene og naturen og ikke minst for Gud.
Vi har fått det vi trenger, akkurat som Elia og enken i Sarepta, men hvis det skal bli nok forutsetter det at vi tar vare på den skatten Gud har gitt oss og som vi får høste av. Vi har også en melkrukke som Gud har sørget for aldri går tom, men det krever at vi hverken knuser krukken eller tømmer ut innholdet uten å bruke det. Melkrukken vår kaller vi «naturen».