Bilde: Kveldsstemning ved Tveitevannet, foto Vigdis Juliussen.
I nærheten av der jeg bor ligger det et vann, omkranset av trær, benker, hus og en bilvei på den ene siden. Det er et rikt fugleliv i vannet og stokkender, svaner og en hel del fugler jeg ikke vet navnet på holder til her. Runden rundt vannet er populær for både barnefamilier, hundeluftere, joggere med mer.
En søndagskveld tok jeg turen rundt. Solen hadde gått ned, men det var enda lyst. Jeg møtte litt folk, men fikk også god tid til å rusle i egne tanker. Omtrent halvveis på runden min oppdaget jeg noe som stakk opp av vannet. Det viste seg å være en fugl, kanskje en and, som lå på reiret sitt. På toppen av en passe stor kvisthaug, formet som en bred vulkan, voktet denne fjærkledde skapningen sitt kjæreste, i trygg avstand fra de fleste glupske skapninger og nysgjerrige barnehender.
«Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine
som en høne samler kyllingene under vingene sine.
Men dere ville ikke.»(Matteus 23,37)
Forut for at Jesus sier dette, refser han folket kraftig. Det virker som han er både sint og skuffet over dem og livsførselen deres, men likevel viser han omsorg og forsøker å få dem på rett vei. Jesus var flittig bruker av metaforer og bilder for å få frem poenget. Selv om de fleste av oss ikke har høner trippende rundt huset, skjønner vi godt at den omsorgen en hønemor viser kyllingene sine er helt grunnleggende for deres eksistens.
Videre kan vi lese Jesaja 65, hvor overskriften er «Herren straffer og viser nåde». Vers 2 lyder:
«Hele dagen rakte jeg hendene ut
til et trassig folk
som gikk frem etter sine egne tanker
på veier som ikke var gode.»(Jesaja 65,2)
Det blir så tydelig at Jesus ikke gir opp mennesker, selv om mennesker skyver unna Jesus. Han forsøker gang på gang å få folk til å rette på både tankesett og livsstil. Ikke fordi han skulle ha personlig vinning ut av det, slik en del maktpersoner i samfunnet kunne gjøre, men fordi han ville at kjærligheten skulle være sterkere enn det som trakk i motsatt retning.
Tidene har forandret seg en hel del siden disse ordene ble både sagt og skrevet og de er tolket og tydet gang på gang opp igjennom tidene. Likevel tror jeg de har noe viktig å fortelle oss. Også i dag setter vi avsted på noe som kan betegnes som «veier som ikke var gode». Livet består av mange hendelser, øyeblikk og relasjoner, og rett som det er så tenker, sier vi og gjør ting som ikke er godt – hverken for oss selv eller andre. Jeg tror det er en del av det å være menneske. Vi gjør feil. Likevel står Gud med åpne armer og ber oss inn i den gode varme, trygge favnen.
Under hans vinger kan du søke ly,
han dekker deg med sine fjær,
Hans trofasthet er skjold og vern.
Du skal ikke frykte for redsler i natten,
for piler som flyr om dagen,
for pest som farer frem i mørket,
for plage som herjer ved middagstid.(Salme 91,4–6)
Anden lå på reiret, varmet og passet på eggene, og etter hvert vil den gjøre det samme med de små andungene også. Slik passer Gud på oss også. Livet skjer, og det har dessverre ikke bare gode ting på menyen, men selv om farene truer, om vi velger feil vei og vender oss fra Herren, så er det altså alltid åpen retur. Den trygge, varme gudsfavnen er alltid åpen og har alltid plass. Som en høne samler sine små, under vingene og lar dem kjenne på varmen og tryggheten som finnes der, slik vil Gud passe på oss.
Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud!
I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly.
De får nyte overfloden i ditt hus,
du lar dem drikke av din gledes bekk.
For hos deg er livets kilde,
i ditt lys ser vi lys.(Salme 36,8–10)