Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

Reisebrev fra Nepal

Det er mange av oss som av ulike grunner har fått en tilknytning til Nepal. Både som enkeltpersoner, og nå som menighet ved misjonsprosjektet gjennom Himalpartner, har vi fått en forbindelse til dette vakre landet. De tre siste månedene har jeg vært bosatt i Nepal, og har fått oppleve noe av det mangfoldet landet har å by på.

I år er jeg student ved Hald Internasjonale senter, og er halvveis i mitt utvekslingsopphold her i Nepal. Jeg reiser på vegne av Laget (NKSS), og enkelt fortalt jobber jeg som frivillig for den nepalske versjonen av Laget (NBCBS). Denne kristne studentorganisasjonen har baser i alle deler av landet. Jeg har derfor reist i både øst og vest som deltaker på diverse konferanser og kurs. Her har jeg fått snakke med unge kristne om hvordan det er å leve ut troen sin i et land som Nepal.

Tross det faktum at nepalske myndigheter formelt sett er sekulære, blir mange kristne i praksis utsatt for diskriminering, og i noen tilfeller forfølgelse. Dessuten er det en generell skepsis blant folk til kristen tro. Likevel har jeg opplevd at det er en voldsom optimisme blant unge kristne, ettersom kristendommen vokser raskere i Nepal enn i noe annet land. Til forskjell fra Norge, hvor unge kristne i stor grad velger, eller føler seg tvunget til å holde sin tro som en privatsak, opplever jeg at unge kristne i Nepal er ivrige og frimodige i felleskap med andre kristne, samt i å dele sin tro med ikke-kristne venner. 

Disse tre månedene i Nepal har jeg hatt base i Kathmandu og jeg har for det meste jobbet på hovedkontoret her. Jeg har likevel fått innblikk i landsbylivet, eller det som ofte blir omtalt som; “det ekte Nepal”. Det er nemlig livet utenfor byen som er representativt for hvordan nepalesere flest lever. 

Nepal er høyt på listen over verdens fattigste land, og dette er en uunngåelig realitet, særlig i de rurale områdene. Likevel ser jeg grunn til å stille meg noe kritisk til de internasjonale fattigdomsstatistikkene. Jeg møtte nemlig en rekke familier som etter internasjonal standard ville regnes som fattige. Likevel stod ikke dette i samsvar med menneskene jeg møtte. Det er nemlig en stor andel av befolkningen som i stor grad er selvforsynt av det som trengs til livets opphold. De blir derfor i stor grad stående utenfor landets offisielle økonomi, men lever likevel både verdige og tilsynelatende lykkelige liv. 

Hensikten med mitt opphold på landsbygden var å undervise på en barne -og ungdomsskole. Denne skolen, AG English boarding school, har som visjon å tilby utdannelse til barn med underpriviligert familiebakgrunn. Til tross for skolens  gode visjon og viktige rolle i lokalsamfunnet, var det likevel enkelte praksiser som, sett med norske øyne, var svært problematiske. I Nepal er det å slå barn en del i oppdragelsen. Denne formen for disiplin blir også brukt i skolen, hvor lærerne går med pinne i hånden. 

Misjonsprosjektet som Salhus menighet støtter går rett inn i denne problematikken der foreldreveiledning og en bedre skolehverdag er fokus for å bidra til en god barndom både hjemme og på skolen. 

Når det gjaldt min egen opplevelse som lærer ved skolen, var det både utfordrende, givende og lærerikt. Jeg kom til landsbygden for å undervise, men det er ingen tvil om at jeg lærte mye mer enn det lille jeg kunne lære vekk. Det samme går vel for hele mitt opphold her i Nepal. I et land med et enormt mangfold av folkeslag, kulturer og natur er det alltid noe nytt å lære, oppleve og reflekter over.

 

- Maria N. Førland

 

Her finner du hele menighetsbladet