Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

Vi er Guds barn, men det er enda ikke åpenbart hva vi skal bli

Preken fra 05.06.16. Tekster hentet fra 1 Sam 1,9-18, 1 Joh 3,1-3, Mark 10,13-16. Barna er forbilder når Jesus prøver å lære oss noe om himmelriket.

Sist søndag brukte vi samme prekentekst som i dag. Da var det familiegudstjeneste, og familiekoret hadde en ganske sentral plass i gudstjenesten. Av og til blir ting mer heldig enn planlagt. For da vi kom til prekendelen, så sa jeg ganske enkelt at Jesus sier vi har noe å lære av de aller minste, når det gjelder kunnskap om himmelriket.

En av de aller minste i familiekoret kom da frem og sang en sang for oss. Det var refrenget til sangen minstemann. Den går som følger: «Minste mann, minste mann. I Guds rike er ingen større enn ham. Minste mann, minste mann, jeg er glad at jeg er minste mann.» Det som ble særdeles heldig akkurat der og da, var at minstemann ble litt redd når han så alle menneskene som satt og så på ham. Men heldigvis så var moren rett i nærheten, slik at han kunne snu seg litt mot henne. Da var det ikke så skummelt lenger.


Så fikk han hjelp av en annen ung mann i familiekoret, og da kunne vi se at selvtilliten vokste. Når de så var ferdig med sangen sin, så var de blitt så fortrolige med det hele at de fant tid til å leke litt på vei ned igjen.

Det er mange ting vi kan lære av barn, men det er to ting jeg vil trekke frem i dag. Det ene er tilliten. Når mor står i nærheten, da går bra. Det andre er evnen til å leke. Uten tanke for at det var en full kirke som satt og så på, så fant ungene ut at de skulle turne litt i døpefonten. Tillit og lek. Dette er to ord vi skal ta med oss på vei inn i dagens tekst, når vi skal lære noe om himmelriket, som vi blir gitt i dåpen, med barna som forbilder.

Ja, vi blir kalt Guds barn, når vi blir døpt. Vi blir gitt en ny relasjon, vi blir gitt en ny familie. Himmelriket blir da på en måte åpnet opp for oss. Men så er det noe som skurrer litt, når vi leser dagens andre tekst fra Johannes sitt brev. Ja, vi er Guds barn, slår han fast, men det er enda ikke åpenbart hva vi skal bli. Men en dag skal han åpenbare seg, og da skal vi se.

Dette er litt underlig, for hva skal åpenbare seg? Skal jeg bil noe annet enn det jeg allerede er? Men det sies veldig lite om hva dette jeg skal bil er for noe. Det gjør det egentlig ganske vanskelig å gjøre noe med.

Vår oppgave ligger i så måte i det å vente, og å ta imot når tiden åpenbarer for oss hva det er som kommer. Johannes nevner også behovet for å renses.

Dette er litt interessant, for når det kommer til gudsrelasjonen, så er ordet vente ganske sentralt. Her ligger tilliten, det ene ordet vi innledet med. Hvis det er slik at vi er Guds barn, og Gud har omsorg for sine og vil åpenbare seg for sine barn. Ja, da blir det vår oppgave å vente, for så å ta imot.

Det å vente er langt vanskeligere enn det høres ut som. Ofte er det slik at hvis jeg prøver å sitte helt stille, så starter det en kvern enten her oppe i hodet, eller her inne i. Tanker surrer og går, og følelser river og sliter. Det er alt annet enn stille. Faktisk kan det tidvis være så mye støy at hvis Gud skulle finne på å åpenbare seg på ett eller annet vis, så vil jeg antagelig ikke ha hørt noen ting. På slike dager kan Gud løpe ved siden av meg og rope, uten at jeg hører noen ting.

Barn har den unike egenskapen at de kan glemme alt når de leker. De kan glemme tid, sted og seg selv.
For når man glemmer seg selv, da blir det stille. Fri fra alt som fanger meg i meg selv. Da er jeg klar for å se Guds åpenbaringer som kommer imot meg.

Hanna bar på en stor sorg. Hennes sorg var barnløshet. Denne sorgen var så stor at den overdøvet alt annet. Hun legger sin sorg ut for Herren, ber om hjelp. Det er interessant å legge merke til at når hun går derfra, da er ikke sorgen så stor lenger, og fikk hun lyst til å spise. Da har hun ro til å gå hjem å vente. Så langt jeg vet, så skjer det ingen ting umiddelbart i Hanna sitt liv.

Vi kan være preget av så stor sorg, eller et så kraftig sinne at det skaper støy for alt det Gud ønsker å fortelle oss. Jeg husker en gang jeg dro på retreat. En retreat er et sted hvor man reiser til, for å være i stillhet, trekke seg vekk fra hverdagen.
Når jeg kom dit var jeg så sint på sjefen min, at når jeg kom inn på rommet mitt og skulle sitte stille, da kvernet det rundt og rundt på hvordan denne sjefen var, hva han hadde gjort og hva han hadde sagt. Det var ikke stille et sekund, og jeg ble sintere og sintere. Jeg vil understreke at dette er mange å siden, og sjefen jeg her snakker om ikke har noe med Søreide kirke å gjøre.

Mens jeg satt der på rommet mitt, fikk jeg en oppgave å meditere over en tekst. Jeg skulle meditere over teksten hvor Josef og Maria tar Jesusbarnet med til tempelet da han var nyfødt. På vei inn går de forbi Simeon og Anna, to profeter som holdt til utenfor tempelet. De fikk se Jesusbarnet og lovpriste ham.

Poenget med denne meditasjonen er å lære seg teksten utenat, man gjentar den og gjentar den, helt til man glir inn i teksten. Slik fant jeg meg utenfor tempelet, hvor jeg så at Josef og Maria var på vei inn. Jeg så Simeon og Anne, som fikk se Jesusbarnet. Da fikk jeg den innskytelsen at også jeg gjerne ville se Jesusbarnet. Jeg gikk da bort til der hvor de stod, men Josef og Maria stod ikke stille. De gikk videre, inn i tempelet. Jeg fulgte etter. De var i ferd med å forsvinne for meg, på vei bortover en korridor. Jeg tenkte at hvis jeg legger inn en liten spurt, så kan det hende jeg tar dem igjen. Jeg løp derfor bortover gangen, tok tak i skulderen til Maria, bøyde henne litt bakover, slik at jeg kunne se over skulderen hennes. Så tittet jeg ned på Jesusbarnet. Det jeg da så, var ansiktet til sjefen min.

Jeg brøt ut i latter der jeg satt på rommet mitt. Men betydningen av det jeg hadde opplevd forstod jeg ganske snart. Det sinne jeg hadde båret på, det hadde fått lov til å overskygge det gode denne sjefen min kunne bringe inn i denne verden. Etter denne opplevelsen kjente jeg at jeg fant stillheten og roen. Jeg var klar for å vente på at Guds skulle åpenbare seg for meg.


I voksen alder har jeg blitt vant med at jeg skal jobbe frem mot ulike mål, jeg skal være effektiv, jeg skal få ting gjort. Det handler hele tiden om hva jeg skal gjøre, og slik må det kanskje være til tider. Men det kan bli for mye. Det kan skape så mye støy at Gud ikke lenger slipper til ordet. Livet kan blir uklart på grunn av all støyen. Jeg håper i det lengste at kirken kan bli et sted hvor man ikke jager etter nye mål, men et sted hvor man kan vente på Guds åpenbaringer sammen.

Vi kan derfor lære noe ganske elementært av små barn. Tilliten til at Gud vil ha omsorg for sine barn. Glemme oss selv i leken, slik at vi kan vente på Guds åpenbaringer i våre liv.

Kontaktinformasjon for Søreide menighet

Besøksadresse:

Steinsviksveien 19

5251 Søreidgrend

 

Kontortid:

Tirsdag - fredag kl. 09:00-15:00

Postadresse:

Steinsviksveien 19

5251 Søreidgrend

Tlf: 55 59 71 00

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"