Det leses normalt tre tekster i hovedgudstjenesten. Én av disse er fra Det gamle testamente, én er fra Det nye testamente (oftest fra et av brevene, kalles gjerne epistelteksten), og én tekst fra et av evangeliene.
Temaene i tekstene følger utviklingen i kirkeåret. For å markere innholdet i de forskjellige dagene brukes også ulike bønner, salmer og utsmykning av kirkerommet. Det finnes tre ulike tekstrekker.
Det er også en fortellingstekst til de fleste kirkeårsdagene. De er felles for alle tre rekkene. Fortellingsteksten er tenkt brukt i stedet for de tre tekstene, for eksempel ved familiegudstjenester. Fortellingstekstene er merket med «F» i registeret bak i Bibelen (Bibel 2011) og i Tekstbok for Den norske kirke.
Tekstene er satt opp i den rekkefølgen de leses i gudstjenesten: først en tekst fra Det gamle testamente (GT), så en tekst fra Det nye testamente utenom evangeliene – og til slutt evangelieteksten, som vanligvis er prekentekst. Noen søndager har en særskilt prekentekst, som ikke er evangelieteksten.
På Langfredag skifter en mellom lidelsesfortellingene i alle fire evangelier. I 2014 står det derfor «IV» foran teksten på denne dagen, i 2015 vil det stå «I», og så videre. Nummereringen på Langfredag blir altså ikke i takt med nummereringen av de tre tekstrekkene. Det er også fire tekster på Påskenatt / Ottesang.
Minnedag er satt opp på samme dato som Allehelgensdag. Tekstene er tenkt brukt til gudstjenester til minne om dem som er døde det siste året.
Når en merkedag faller på en søndag, står både den ordinære dagens tekster og merkedagens tekster oppført. Menigheten velger om merkedagens tekster skal brukes.
Tekster til søndagens bibelske salme (fra Salmene i Det gamle testamentet), blir fortrinnsvis sunget mellom de første to tekstene.