Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

Hellig rom - om kirkerommet

Den kristne gudstjenesten er en samling om Ordet og sakramentene. Til det trenger menigheten et egnet sted for gudstjenesten. Et vigslet kirkerom som hjelper oss til å kunne feire gudstjeneste, et hellig rom.

Fra tempel og synagoge til kirke
Når vi leser Det nye testamentet, oppdager vi at de aller første kristne hadde kontakt med tre slags gudshus, før det ble bygget noe nytt og eget kirkebygg:

1. Det jødiske templet i Jerusalem var et kjent mål for jødiske pilegrimer. Mange dro dit for å feire høytidene og markere det vi ofte kaller ”livsriter”. Sentralt ved templet var offerhandlingene, med høydepunkt i soningsofferet på den store soningsdagen.

De første kristne deltok imidlertid ikke i ofringene i templet, men samlet seg likevel på tempelplassen til bønnetidene (Apg 2,46 og 3,1). De brukte templet som et bønnested, noe Jesus også hadde fremhevet som det sentrale ved templet (Matt 21,12f). Salmenes bok, en bønnebok som de første kristne var godt kjent med, avspeiler mye av bønnelivet i templet. Fra tempelgudstjenesten kan urmenigheten i Jerusalem, og andre menigheter som hadde den som forbilde, ha videreført noe av tempelsangen, ikke minst ut fra forståelsen av Jesus-menigheten som et kongelig presteskap.

2. De jødiske synagogene fantes spredt ut over hele Romerriket og ble et viktig møtested for de første kristne. Her knyttet de kontakter og forkynte Kristus blant jøder og andre interesserte som samlet seg der (Apg 13,13ff). Selv om vi vet lite om synagogegudstjenesten på denne tiden, mener man at den inneholdt skriftlesning, preken og felles bønn, slik også evangeliene gir et bilde av (Luk 4,14ff). Resitasjon og sanglig resitasjon kan også ha vært praktisert i synagogene på Jesu tid.

Jesus hadde deltatt og undervist både i synagoger og i templets ytre forgård. Derfor heter det i Johannesevangeliet: ”Jeg har talt åpent og fritt til alle. Alltid har jeg undervist i synagoger og i templet, der alle jøder kommer sammen; i det skjulte har jeg ikke talt” (Joh 18,20). Apostlenes gjerninger forteller at apostlene også gjorde dette, men deres offentlige forkynnelse skjedde først og fremst på torgene og i lokaler som ikke var til kultisk bruk (Apg 17,16 ff og 19,8-10).

3. Private hus og hjem. Vi vet at fra første stund hadde kristne egne samlinger i private hus og hjem. Der ”brøt de brødet, og de spiste sammen med oppriktig og inderlig glede” og ”lovet Gud”, heter det (Apg 2,46f). Her feiret de altså måltider, slik Jesus hadde gjort, og nattverd (1 Kor 10 og 11). Forløperne for våre kirkebygg finner vi først og fremst i disse særskilt innviede gudstjenesterom i hus til rike mennesker i menighetene. En kan si at de rommene hvor de samlet seg, ble deres tempel, ettersom Jesu offerdød erstattet alle sonings- og offerhandlinger som hørte til i templet. Dette kom tydelig til uttrykk i nattverdmåltidet, som var den nye arven fra ”rommet ovenpå”, hvor Jesus innstiftet dette måltidet (Mk 14,15). Når de samlet seg, videreførte de også synagogens skikker med bønn, skriftlesninger og preken. Samtidig ble alt dette omformet i lys av troen på Kristus.

Disse private husene ble tatt i bruk som det vi kaller kirker. Først på 300-tallet ble det bygget store og offentlige kirkebygg. Dette gav helt nye betingelser for de kristne og medførte store endringer i gudstjeneste- og menighetsliv. Ordet kirke kommer av det greske ordet kyriake, som betyr ”det som hører Herren til”. Ordet betegner først og fremst de kristne, altså mennesker som tilhører Kristus. Fordi disse kom sammen til gudstjeneste i egne lokaler, brukes ordet også om kirkebygg. Ordet kirke i denne mening, har derfor en avledet betydning. Siden ordet kirke har denne dobbelte betydning, kan en si: ”Kirken er stedet der kirken samles” (Augustin).

Bønneretning mot øst (ad orientem)
De eldste stedene hvor kristne samlet seg, ble innrettet i tråd med den kristne gudstjenesteform og dåpspraksis slik den utviklet seg. Der finner man et eget rom med dåpsbasseng, og en større sal, hvor de har feiret gudstjeneste. Utgravinger av de eldste huskirker i Midt-Østen (tidlig i 3. årh) viser at menigheten vendte seg mot øst i sine bønner. Et sted i Syria (Dura Europos) var det bygget en 20 cm høy plattform, som man antar gudstjenesten ble ledet fra, og den var i rommets østre del. Også mosaikker og graffiti med kristne motiv hadde de, og disse var plassert på østveggen. Man kan betrakte dem som forløpere for altertavlene, som kom mye senere.

Antakelig er bønneretningen mot øst (lat. ad orientem) det eldste kirkeromsprinsipp. Allerede Ireneus (ca år 185) synes å ha forutsatt at kristne ba vendt mot øst, slik man nokså sikkert gjorde i templet i Jerusalem. Svært gamle synagogeruiner tyder også på at jøder utenfor Jerusalem ba mot øst, men at dette etter hvert ble forlatt til fordel for bønn mot Jerusalem. Både behovet for å avgrense seg mot kristne, og senere mot muslimenes orientering mot Mekka, kan ha bidratt til å sementere den jødiske bønn mot Jerusalem.

Augustin (354-430)forklarer den gamle kristne skikken med å be mot øst slik:

Når vi står opp for å be, vender vi oss mot øst, der himmelen begynner. Og vi gjør dette, ikke fordi Gud er der, som om han hadde fjernet seg fra de andre himmelretningene på jorden – men heller for å hjelpe oss å huske å vende våre sinn mot en høyere orden, det er Gud.

Fortsatt er de fleste kirkebygg - men langt fra alle - vendt mot øst (ad orientem). Det er kristen gravskikk å legge de døde slik at ansiktet ser mot øst, i forventning om Kristi gjenkomst (Matt 24, 27). Ordet ”orientere (seg)” betyr rett og slett ”å vende seg mot øst”. Dette gjaldt også da kristendommen ble innført i Norge, slik det heter i Gulatingsloven:” Det er upphavet til lovene våre at me skal bøygja oss mot aust og beda til den heilage Krist om godt år og fred.”

Å be vendt mot øst, kan virke fremmed for oss i dag. Vi er ikke så bevisste på himmelretningene og tenker ikke så ”kosmisk” når vi ber. Andre har fremhevet at dette kan hjelpe oss i dag til å vende oss mot Gud (lat. versus Deum), og ikke å lukke oss inne i et internt gudstjenestefellesskap. Det er ulike oppfatning blant fagfolk i liturgi om hvor mye en bør legge vekt på den østvendte bønneretning i gudstjenesten.

I våre kirker er dette den tradisjonelle bønneretning. Presten står foran alteret og veksler mellom å vende seg mot øst (og mot alteret) - og mot menigheten. Det kan ligge en pedagogisk verdi i denne vekslingen: Når liturgen vender seg mot menigheten, taler hun/han på Guds vegne til menigheten. Når liturgen vender seg mot øst, ber liturgen på menighetens vegne til Gud.

Andre mener at liturgens veksling mellom å vende seg mot menigheten og mot Gud, medfører et for bastant skille mellom disse to sidene ved vår gudstjenestefeiring. Enda viktigere er at liturgens vending mot øst skaper avstand mellom prest og menighet og ikke formidler godt nok at Kristus er midt iblant oss.

Bønneretning mot folket (versus populum)
Alternativet til bønneretningen mot øst er bønneretningen mot folket (lat. versus populum). Mange mener at dette er den mest opprinnelige bønneretningen. Når liturgen står for alteret, står hun/han bak et frittstående alter, altså på den andre siden av alteret, og vender seg hele tiden mot folket. På denne måten trer alteret tydeligere fram for menigheten. Mange opplever også at gudstjenesten får et sterkere preg av fellesskapet mellom prest og menighet. Denne bønneretningen har derfor blitt mer og mer vanlig i nye kirker som bygges, både i Norge og i andre land. Gjennom flere tiår har man bygget nye kirker med et alterbord som er frittstående, for at liturgen kan stå på bak alterbordet og vende seg mot folket (versus populum).

At nattverden opprinnelig var preget av et nært fellesskap, er åpenbart. I hjemmene hvor de første kristne samlet seg, var det begrenset hvor mange som kunne delta. Ved Jesu siste måltid har man antakelig, i tråd med bordskikken i antikken, ligget på benker som var satt i en u-form. Æresplassen var fremst til høyre, og ikke i midten eller på den motsatte siden av bordet. Alle var vendt ”framover” i samme retning. Samtidig var de i høyeste grad også nær hverandre og vendt mot hverandre. Å gjenskape denne kombinasjonen i en større forsamling, er ikke så lett. Vi må derfor gjøre et valg om liturgen skal stå bak eller foran alteret.

Det finnes flere gamle kirker fra det fjerde århundre, særlig i Roma, som ble bygget vestvendt. Her står liturgen bak alteret og vender seg hele tiden mot menigheten (f eks i Peterskirken). Mange har ansett dette som et uttrykk for en gammel og opprinnelig måte å feire nattverd på. Andre, derimot, har hevdet at grunnen til denne gamle praksis i vestvendte kirker i Roma, ikke var ønsket om at presten hele tiden skulle vende seg mot folket (versus populum). Grunnen var simpelthen at når menigheten var vendt mot vest, måtte i alle fall liturgen rette bønnen ”den riktige veien”, altså mot øst.

Luther var inne på tanken om versus populum i 1526. I innledningen til Deutsche Messe (=Messe på tysk), skriver han følgende, noe som var en radikal tanke i hans samtid:
Ved en riktig messe blant ordentlige kristne måtte alteret forandres og presten måtte hele tiden vende seg til folket, slik Kristus uten tvil har gjort det i nattverden. Men dette får utstå til sin tid.

Innvendinger mot at liturgen står bak alteret, er at liturgens person blir for sterkt fokusert og at denne praksis ikke formidler godt nok at bønnen rettes mot ”en høyere orden” (Augustin), altså mot Gud. I kirker hvor liturgen er vendt versus populum, kan en imidlertid tydeliggjøre at man ved bønn er henvendt oppover.

Det kan gis gode begrunnelser både for å velge bønneretning ad orientem og for å velge versus populum. I våre kirker er begge disse bønneretningene i bruk og betraktes som to likeverdige former som på ulik måte fremhever vesentlige sider ved den kristne tro. Ofte vil kirkerommets utforming være avgjørende for hvilket alternativ en velger.

To hovedformer for kirkebygg
Da kristne fikk mulighet til å bygge egne kirker, eller overta andre større bygg, ble den bygningstype som kalles basilika (gr. kongelig) ofte brukt. Basilikaen hadde et konstruksjonsprinsipp som gjorde det mulig å bygge store rom. Den består av et høyt midtskip og to lavere sideskip, atskilt av søylerekker, og med relativt gode lysforhold. Når man bygget slike kirker, var det gjerne en halvrund nisje (apsis eller korparti) som gav en naturlig plass for alteret, og bak alteret plasserte man bispestolen (gr. kathedra – derav ordet katedral), som prekenen ble holdt fra. I slike bygg kunne denne plasseringen være en god akustisk løsning for å høre prekenen.

I senere århundre ble nisjen ofte bygget som et langt korparti, for å gi plass til medvirkende kor og prester. Dette førte til at alteret kom lenger bort fra menigheten. Slike lange kirkebygg uttrykker at menigheten er underveis på en pilegrimsvandring mot det evige mål (lat. via sacra = den hellige vei). I mange århundre fra tidlig middelalder var langkirken en dominerende kirkeform.

En annen hovedform for kirkebygg er sentralkirken. Her er alteret ikke plassert i et korparti, men noe lenger nede, som et midtpunkt. Ofte sitter menigheten på ulike sider av alteret. Formen uttrykker at Kristus er midt iblant oss her og nå. Sentralkirker kan være åttekantede eller runde eller være korskirker med korte eller like lange korsarmer. I Norge ble det bygget sentralkirker på 1700-tallet. Opplysningstiden satte sitt preg på denne perioden og noen av kirkene ble bygget uten alter, bare med en dominerende prekestol, som i Kongsberg og Røros.
Først fra 1800-tallets andre halvdel gjenerobret langkirken sin dominans, i form av nygotikkens seierstog i Norges største kirkebyggingsperiode noen sinne. Men den første nygotiske kirken, Trefoldighet fra 1858, er et interessant kompromiss mellom den eldre lutherske sentralkirken og den nye gotiske stilen med kor.

I de siste årtier har sentralkirken vært ansett som den mest ideelle kirkeform innenfor den internasjonale liturgiske bevegelsen. Det er også den kirkeform vi har færrest av, og som mange derfor ønsker å bygge flere av. De fleste nye kirker i Norge er derfor sentralkirker.

Begge kirkeformene sier noe viktig om den kristne gudstjenesten, og begge kan ha sine svakheter. Den første vektlegger troens ”ennå ikke”, den andre uttrykker troens ”allerede nå”. Den første uttrykker at Gud er hellig, transcendent og rekker ut over vårt begrensede fellesskap (Jer 23,23), den andre uttrykker at Gud er oss nær i sitt hus (Salme 65,5), at Gud er midt iblant oss. For begge deler er like viktige (Jes 57,15). Ofte handler det om å skape en god balanse mellom distanse og nærhet i samspill med det kirkerommet gudstjenesten feires i.

Kirkerommets inventar
Når gudstjenesten forstås som menighetens samling om ”ord og sakrament”, vil dette naturlig nok gi seg uttrykk både i kirkerommets form og inventar. For ”liturgien må være byggherre”, har det vært sagt. Et alter, en døpefont, en lesepult og en prekestol er konkrete uttrykk for Ordets og sakramentenes sentrale rolle i gudstjenestelivet.
Symboler og bilder i kirkerommet forkynner på en synlig måte det kristne budskapet, forskjønner kirkerommet og hjelper menigheten i dens gjensvar og tilbedelse. Det samme gjelder klangene som lyder i kirkerommet, som kor, forsangere, orgel, kirkeklokker og andre musikkinstrumenter. Å skape den rette akustikk i kirkerommet er alltid krevende, fordi den både skal gi menigheten hjelp til å oppfatte klart alt som blir sagt og til å løfte menigheten i sang, i bønn og tilbedelse og i opplevelsen av musikken som fyller rommet.

Alteret
For den som kommer inn i kirkerommet er det alteret som trer fram som det sentrale midtpunkt og tyngdepunkt. Alteret er et nattverdbord og har derfor bordets form. Til dette bordet bæres det fram brød og vin og vi påminnes om det Jesus gjorde da han gav sitt liv for oss. Gjennom nattverdbønnen innvies brødet og vinen slik at det representerer og virkelig er Jesu legeme og blod. Slik blir selve alteret et symbol på Kristi nærvær. Alterbordet, og ikke altertavlen, er det sentrale og samlende punkt i gudstjenesterommet.

Alteret er også i en viss forstand et offerbord. I den kristne kult og tilbedelse må dette forstås som et takk-offerbord. Offeret vi bærer fram til alteret er takken for Guds velgjerninger mot oss, både for skapelsen og for frelsen. Det mest utbredte ordet for nattverd er eukaristi, som er det greske ordet for ”takk”. I tråd med dette kaller vi gjerne pengeinnsamlingen eller kollekten som opptas for ”takkoffer”, og ikke for ”offer”. Det er bare ett offer som gjelder i den kristne gudstjeneste, og det er det offer Jesus Kristus bar fram for Faderen på våre vegne, og som vi feirer i nattverdliturgien. Det opphever alle fremtidige soningsofre fra vår side. Vi bærer fram til alteret takkoffer som brødet og vinen, som vi så mottar tilbake som Jesu legeme og blod og slik får del i Kristi offer. Og dypest sett bærer vi fram oss selv og vårt liv i tilbedelse og takk.

På 1000-tallet begynte man i vestkirken å motta nattverd knelende, enten fra et trinn eller fra en alterring. I svært mange lutherske kirker i dag finnes en slik alterring, som også tas i bruk ved andre kirkelige handlinger som forbønn, konfirmasjon og alminnelig skriftemål. Alterringen er underordnet nattverdbordet, og en kan derfor overveie å synliggjøre dette i nye kirker ved å utforme alterringen med en åpning på fremsiden. Slik trer alteret tydeligere fram og den åpne adgang vi har til Gud gjennom Jesus Kristus understrekes.

I Ordning for hovedgudstjeneste nevnes muligheten av å ha et mindre sidebord som brødet og vinen settes på før dette bæres fram til nattverdbordet og settes tilbake på etter at måltidet er over. Et slikt sidebord skal kun tjene til å tydeliggjøre nattverdens måltidskarakter, ved at man på en synlig måte for alle dekker på og dekker av nattverdbordet under gudstjenesten. Sidebordet kan stå i nærheten av alteret, eller et egnet sted lenger nede i kirkerommet.

For å synliggjøre at det er både ”ord og sakrament” som helliggjør kirkerommet, kan tekstboken eller bibelen som brukes i gudstjenesten legges på alteret før gudstjenesten og ved gudstjenestens slutt. Den kan også ligge permanent på alteret mellom gudstjenestene.

Døpefont
Fra gammelt av skjedde dåpen i et annet rom enn gudstjenesterommet, men kom etter hvert inn i selve kirkerommet. Derfor er døpefonten en viktig del av kirkerommets inventar. Dåpen representerer inngangen i det kristne liv og kan derfor være plassert nær inngangen til kirkerommet. I de fleste norske kirker er den plassert lenger fremme i kirkerommet, for at det skal være lett for alle å se dåpshandlingen. Mange menigheter har tatt i bruk dåpslys, og tenner disse enten fra et av alterlysene eller fra et eget påskelys, som står nær døpefonten. Ifølge Ordning for dåp skal dåpslysene plasseres i en lysholder og brenne fram til gudstjenestens slutt.

Lesepult og prekestol
Ordet synliggjøres ved en lesepult i kirkens korparti. Lesepulten kom svært tidlig inn i den kristne gudstjeneste. Prekestolen, slik vi kjenner den fra våre kirker, kom først inn i kirken i middelalderen med tiggemunkenes folkelige prekener og ble videreført i reformasjonens prekenvekkelse. Som et sentralt inventar i kirkerommet tjente den både til å synliggjøre forkynnelsens sentrale rolle i gudstjenesten og til at det ble lettere å høre prekenen for alle. Prekestolen har også sin opprinnelse i biskopens stol i oldkirken (lat. cathedra, derav ordet katedral) i oldkirken, hvor biskopen satt mens han holdt prekenen. Men vi vet også at flere av kirkefedrene, som ofte var biskoper, holdt sine prekener fra lesepulten. I bestemmelsene om hovedgudstjenesten står det at ”prekenen holdes normalt fra prekestolen”.

På 1400-tallet ble det vanlig med benker i kirkene, ettersom prekenen fikk en mer sentral rolle. I de første århundre etter reformasjonen knelte en gjerne under visse ledd i gudstjenesten, og kneleskamler kom inn etter hvert. Slike former for varierte kroppslige tilbedelsesuttrykk kan berike gudstjenestelivet. Dette kan også skje på andre måter i form av bl. a. lystenning, bønnevandringer, forbønn ved alterringen, håndtrykk under fredshilsen og felles stillhet.

Utforming av gudstjenesten i ulike kirkerom
I Ordning for hovedgudstjeneste finnes det svært få angivelser om hvor i kirkerommet de enkelte ledd kan leses fra. Dette er for å ivareta fleksibiliteten i svært forskjellige kirkerom. Det er viktig at menighetens gudstjeneste utformes i et nøye samspill med kirkerommet.

I gudstjenesteordningen fra 1977 ble skriftlesningene flyttet fra alteret og fra presten og lagt til lesepulten og en medliturg. Liturgen skulle da forlate alteret og gå til sin stol. Tanken var at liturgen ikke skulle stå ved alteret når han eller hun ikke hadde noen alterfunksjon. Denne tendens styrkes ytterligere i Ordning for hovedgudstjeneste. Samtidig fremheves det at liturgens rolle som leder av gudstjenesten skal komme til uttrykk ved at liturgen har en egen stol som er plassert godt synlig i kirkerommet. Herfra lytter liturgen til skriftlesningene, deltar i salmesangen og i forbønnen, når denne ledes av andre forbønnsledere.

Ordning for hovedgudstjeneste legger opp til en større grad av samspill med ulike medliturger, og dette må utformes på en gjennomtenkt måte i forhold til de muligheter kirkerommet gir. I gudstjenestens innledningsdel kan dette bety at mens medliturg(er) står ved lesepulten, står liturgen enten ved sin stol, eller i korpartiet, parallelt med medliturgen som leser samlingsbønnen. Under inngangsordet vender liturgen seg til menigheten, men under leddene kyrie, gloria og dagens bønn, vender liturgen seg mot alteret. Under syndsbekjennelsen kneler liturgen, vendt mot alteret.

Det er likevel ikke sikkert at denne normalordningen vil være den mest egnede måten å gjøre dette på i alle kirker, særlig ikke i små kirker. Her kan alteret være den eneste mulige eller naturlige plassen å stå for liturgen i gudstjenestens innledningsdel.

I en kirke hvor menigheten opplever å ha lang avstand opp til alteret, vil det derimot være en god ordning at liturgen leder gudstjenesten, bortsett fra nattverdliturgien, fra en plass i koret. Liturgen kan så gå til alteret under takkofferet (ledd 18) og forrette nattverdliturgien der. Alteret blir da fremhevet som nattverdbord. Utdelingen kan enten skje ved alteret eller nærmere menigheten.

En alternativ måte å utføre dette på i en kirke med svært lang avstand opp til alteret, kan være å sette inn et fremskutt alterbord nærmere menigheten. Dette har skjedd i mange eldre kirker, hvor alteret øverst i koret gjerne er festet til en altertavle eller til veggen. Dermed er det umulig for liturgen å stå bak alteret og å be nattverdbønnen vendt mot folket.

Når en bruker et fremskutt og frittstående alterbord, bør dette bordet ha en størrelse og visuell tyngde som gjør at det fremstår tydelig som kirkens alterbord. Da er det dette alterbordet som liturg og menighet vender seg mot i sine bønner. Det forutsettes at en ikke i tillegg tar i bruk ”høyalteret” med tente alterlys og tilhørende alterring. Kun ett alter tas i bruk i gudstjenesten, fordi alteret er det sentrale symbol på den treenige Guds nærvær og skal være et fokusert sted i kirkerommet og i gudstjenesten.

Samlet sett er det mange hensyn å ta i arbeidet med å legge til rette for et rikt og meningsfullt gudstjenesteliv. Det gjelder både for utformingen av gudstjenestenes handlingsforløp, av variasjonene som kirkeåret gir og av gudstjenestens romlige dimensjon. Men midt i alt dette må vi ikke glemme Jesu ord om at nå gjelder det verken om man tilber ”på dette fjellet eller i Jerusalem”. For ”den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet” (Joh 4,21-23).

Disse ordene inneholder en sunn korreksjon, men også et glederikt løfte til alle som er opptatt av liturgi og av hvordan den kristne gudstjenesten skal feires. Den tiden Jesus omtaler, ”er nå”.

Fra Den norske kirkes gudstjenestebok

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"