Det var litt stusslig på søndag da gudstjenesten var avlyst. Slik blir det flere søndager framover, ser det ut til. Det er nesten uvirkelig. Kirka har alltid vært der, og på søndager vet vi det er gudstjeneste i kirka. Noen av oss bor slik til at vi kan høre kirkeklokkene søndag morgen. Da er alt i sin rette skikk, det er helg.
Kirka betyr mye for oss. Kirka er det gode rommet i Hole. Det er dit vi søker når vi er som mest berørt - av livets hendelser eller av årets gang med sine høytider. Det gode rommet har høyde nok for alle. I det gode rommet blir vi talt vennlig til, stille og direkte: «Ta imot det hellige kors.» «Jeg døper deg til Faderens og Sønnens og den Hellige ånds navn.» «Jeg vil gi deg framtid og håp.» Og vi synger til gjensvar. «Deilig er jorden, prektig er Guds himler.»
Nå er gudstjenestene avlyst en stund for å hindre smittespredning. Men det gode rommet er der likevel! Det forandres ikke. Det har det samme gode, gamle innhold. Det står der, midt imellom oss. Og livet går sin gang. Vi døper barna - i familiens nærvær. Vi gravlegger de døde - med de nærmeste til stede. Snart håper vi, snart skal vi kunne åpne dørene helt opp igjen så folket kan komme inn. Og folket får, mer enn vi har bedt om:
«Herren velsigne deg og bevare deg,
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.»