Hvordan griper man an dette nye livet? Etter å ha fulgt Bjørn gjennom sykdommen og inn i døden, etter organisering og gjennomføring av bisettelsen, etter alle vinduskonvoluttene med påskriften «dødsbo», etter alle telefonene til utallige kundeservice, etter strevet med å få den fulle oversikt over økonomien, startet hun å google «sorg» og «sorgarbeid».
Anne fikk informasjon fra kreftkoordinatoren om at det fantes et tilbud om sorggruppe i regi av Sorg og Omsorg i Mosseregionen. Det ble noen måneders venting før det var et tilstrekkelig antall deltakere til å starte opp. -Jeg skjønte ikke helt der og da at jeg måtte vente litt; noe måtte det da finnes i denne verden som kunne hjelpe meg ut av dette uendelige smertefulle. Det opplevdes som å være i et svart hull, og jeg var redd for å forbli der. I ettertid forstår jeg at det må ta litt tid; litt avstand, litt mindre følelsesmessig kaos og litt overskudd til å evne å ta inn andre mennesker.
Da den nye gruppen startet, opplevde Anne at deltakerne ble godt ivaretatt. -Gruppeveilederne var varme, omsorgsfulle mennesker, som innga trygghet og ivaretakelse fra første øyeblikk. Selv om begge var diakoner, er sorggrupper livssynsnøytrale. Du møter opp akkurat som den du er med hensyn til bakgrunn, verdier og preferanser. Det gruppa vår hadde til felles, var relativt likhet i alder og at vi hadde mistet våre ektefeller/livspartnere.
Døden inntreffer på ulike måter og etter ulike sykdommer, og erfaringene og reaksjonene kan få ulike uttrykk. Men de etterlatte deler også mange av de samme erfaringene. Sorgen er allestedsnærværende, og man kan ikke flykte fra sorgen. Man må leve i den og gjennom den. Tanker, følelser og reaksjoner må få sin plass. I en sorggruppe er det rom for dele, bearbeide, og ikke minst, støtte hverandre. Veilederne sørger for at alle blir sett, møtt og ivaretatt. Ulike temaer knyttet til sykdomsforløpet, døden, begravelsen/bisettelsen og tiden etterpå blir tatt opp. Å snakke om og å dele gjør at man får bearbeidet det på en eller annen måte. Å kunne være til stede for andre og å støtte andre i sorgprosessen, er også en hjelp for å kunne takle egen sorg.
-Alt ble hele tiden ledet på en veldig dyktig og klok måte; det var nesten så vi ikke merket at noe var planlagt, og at prosessen ble ledet. Det kan mer uttrykkes slik at alle møtene på en måte var løst rammet inn, for det var stort rom for det spontane og det «her og nå» som måtte bli viktig. Og uten at det var uttalt, så fikk vi alle vår fokustid og vår plass. Dette sørget gruppeveilederne for. De kan mye om mennesker, prosesser og om sorg.
I en sorggruppe er det rom for både gråt og latter. -Man sier om barn at de går inn og ut av sorgen. Det gjør også voksne. Etter hvert som de mest opprivende smertene i de første møtene mistet litt taket, åpnet vi opp for humor og latter. Det er nok bare å tulle litt; en treffende replikk, så fikk vi et lite friminutt med latter. En sorggruppe er ingen «easy-fix», men jeg opplevede deltakelse som en del av et godt sorgarbeid. Det er en prosess, tiden er viktig, men det å møte andre i den samme prosessen, opplevdes verdifullt og fint. Jeg tenker tilbake til sorggruppa som noe fint i alt det vonde, og for meg var det god hjelp til å komme videre. Selv om vi vet at prisen for stor kjærlighet, er stor sorg, kan vi ikke forbli i det sorte hullet. Vi vil vi jo finne tilbake til livsgleden og troen på at livet har mye fint å by på. Savnet må vi forsone oss med og for alltid leve med, men livet er uendelig verdifullt og vakkert, avslutter Anne.