En historie fra Kirkens SOS
Etter flere år som frivillig på telefon skulle Pia prøve seg som chatvakt. Det endte med
utrykning i første samtalen. – Jeg kjente jo pulsen steg, men det var ingen panikk, sier Pia Marie Steiner Georg.
Men historien starter ikke denne tirsdagskvelden. Den starter et kvart århundre tidligere da Pia var 7-8 år gammel og hun oppdaget at moren var frivillig i Kirkens SOS.
– Jeg husker jeg var veldig stolt av henne. Tenk å ha en engel til mamma som stod opp midt på natta for å hjelpe andre, forteller Pia begeistret.
Forelsket
– Sånn vil jeg også bli, tenkte jeg, og det ble hun. I 2020 var det Pia sin tur til å bli frivillig, og møtet med Kirkens SOS innfridde.
– Jeg ble forelsket med en eneste gang, sier hun med entusiasme.
Hun merket det allerede i inntakssamtalen. Verdiene, miljøet, folkene – det var godt å være her, og spørsmålene hun fikk var nærgående, gode, direkte og inngående.
– Det var tydelig at det var viktig for dem å bli kjent med meg og mine verdier i dybden. Jeg ble på en måte «grillet» med varme. Det var utrolig kult.
Inntrykket ble ikke dårligere da selve innføringskurset startet. Det ble kraftig forsterket.
– Ja, så til de grader! Det var et fantastisk kurs. Vi lærte å bruke oss selv som verktøy, lytte etter hva som skjedde i oss og vi lærte ved å føle og oppleve. Jeg opplevde også at de brydde seg om både oss og de som kontakter oss, på ekte – det var ikke bare fine ord og verdier på et papir, sier Pia.
Høye skuldre
Første prøvevakten husker hun godt.
– Jeg hadde veldig høye skuldre og jeg husker jeg nileste i samtaleboken på vei til vakt, sier hun, og ler litt av seg selv. På vakten møtte hun en rolig og trygg fadder og skuldrene senket seg. De første samtalene gikk fint. Flaks, kaller hun det.
– Jeg fikk innringere som viste stor takknemlighet. Dessuten hadde jeg fantastiske faddere som gav meg mye trygghet uten å ta fra meg ansvaret.
Å samtale med andre var ikke ukjent for Pia. Som spesialpedagog er det en del av hverdagen. Samtalene i Kirkens SOS ble likevel annerledes.
– I «det sivile» er jeg en del av en større sammenheng, og ansvaret kan være tungt med krav til dokumentasjon og å finne rett behandling og oppfølging. Hos Kirkens SOS kan jeg bare være i samtalen som et empatisk lyttende medmenneske, som ser, støtter og styrker. Jeg kjenner på dyp takknemlighet og ydmykhet overfor de utrolig modige menneskene som kontakter oss. Det er noe helt spesielt og gir verdifulle perspektiv som jeg tar med meg ellers i livet.
Visittkort
Denne vinteren har hun også startet med vakter på chat.
– Hvorfor jeg også ville være chat-vakt? Det var vel en form for grådighet på tjenesten, jeg vil være med mest mulig, sier hun og ler.
– Så handlet det også om å kunne hjelpe de yngste som oftere er på chat, og på den måten nå en bredere gruppe av innringere og innskrivere.
Og den første vakten ble altså spesiell, den gikk rett inn i mørket. Meldingene på skjermen var ekte og selvmordsnære. Tid, sted, motiv og metode for et nærliggende ønsket selvmord ble presentert. *)
– Jeg prøvde å validere og anerkjenne en utrolig vanskelig situasjon, samtidig som jeg ba om litt tid til å få høre om det vanskelige, forteller Pia.
Tid fikk hun ikke. Samtalen ble kort og plutselig var personen borte. Men før han «la på» var det lagt igjen tydelige spor, til og med fullt navn.
– Noe må ha gjort at han valgte å skrive til oss, og legge igjen denne informasjonen. Jeg tolket det som et tydelig rop om hjelp, men at han ikke var klar for å snakke om det vonde.
Blålys
Pia og faddervakt bestemte seg for å kontakte AMK-sentralen der mannen bodde. De
responderte fort og rykket ut til innskriverens adresse.
– Det var en nydelig AMK-ansatt jeg snakket med. Han tok så godt imot oss og var imponert over tjenesten til Kirkens SOS. Han ba meg hilse og si vi gjør en fantastisk innsats, og han uttrykte også medfølelse med at vi måtte leve i uvitenhet etter samtaler som denne. For hvordan historien endte, vet ikke Pia. Det er en del av livet ved å være frivillig i Kirkens SOS.
– Jeg har ro for at vi ikke vet. Jeg trenger bare vite at vi gjorde det vi kunne. Etter en del erfaring som frivillig har jeg virkelig tatt til meg holdningen om at skulle «det verste skje», så var den som kontaktet oss iallfall ikke alene rett før det var slutt. Og da vil jeg heller være den som var der, enn at vedkommende skulle være helt alene i det bunnløse mørket.
Knekke koder
Men tankene kan komme snikende likevel. «Kunne jeg skrevet noe annerledes? Var det noe jeg gjorde feil?»
– Det kan godt hende jeg kunne gjort noe annerledes, men det vet jeg ikke. Akkurat denne gangen holder jeg fast i at han var trygg nok til å ta kontakt og be om hjelp, sier hun. Behovet for å vite at samtalen ble god eller at det endte godt kan også handle om den frivilliges eget behov for å vite at man er til hjelp.
– Ja, jeg har jo veldig lyst til å «knekke koden» i enhver samtale, å stille spørsmålet som gjør at samtalen tar en god og forløsende vending. Å åpne en dør til livet for den som ringer eller skriver inn. Det er fantastisk når jeg finner den nøkkelen og det skjer, forteller hun.
Samtalens kraft
Men det er ikke alle samtaler som er slik. Det er heller ikke alle samtaler der innringers
opplevelse av hjelp samsvarer med hjelperens følelser. Det har Pia lært seg å leve med.
– Jeg har jobbet, og jobber, mye med akkurat det. Noen samtaler kan fremstå som «overfladiske» eller hverdagslige i øynene til oss frivillige, men vi må ha dyp respekt for
«brevsprekkperspektivet» som vi kaller det – for vi ser bare en liten del av livene deres, og vi aner ikke hva disse samtalene betyr for dem. Kanskje er det praten om TV-programmet som holder dem gående til neste dag. Det er ikke alle som har behov for å komme seg videre akkurat nå, men samtalen kan være et viktig sted på veien likevel, sier Pia.
– Jeg finner trygghet og støtte i troen på den gode samtalens kraft. Og etter flere år som frivillig vet jeg hvor magisk den kan være. Jeg er evig takknemlig for å få lov til å være frivillig i Kirkens SOS, sier Pia.
* alle som kontakter Kirkens SOS er anonyme. Historien som her er gjengitt er reell, men endret noe for å ikke være utleverende og mulig å identifisere. Innskriver er omtalt som «han» for å tydeligere skille med hun som brukes for Pia