Da de grønne utvalgene fra menighetene i Søndre Follo møttes siste høst undret prost Hege Fagermoen (bildet) om menneskene virkelig kan greie å redde verden med klokskap og vitenskap?
Hun understreket at noen av verdens fremste miljøforskere er dypt pessimistiske og sa: «Selv om Jesus sier at himmel og jord skal forgå, leser vi at det skal skapes noe nytt, en ny himmel og en ny jord. Det er brukt mange fantastiske bilder for å skildre hvordan det blir når Gud gjør alle ting nye. Det er tydelig at håpet om en ny himmel og en ny jord ikke er avgrenset til en åndelig sfære, men gjelder hele mennesket med kropp og sjel, og hele skaperverket.»
Her er utdrag fra hennes nylige foredrag:
Naturen, mennesket og Gud er en integrert helhet
Fagermoen siterte fra Bibelens skapelsesberetning hvor det står: Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning.
I begravelsesritualet heter det: Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jord skal du igjen oppstå.
Gud har skapt mennesket midt i naturen, med naturen - og gjort oss avhengige av den for å overleve. Gjennom de ressursene mennesket har, og ved å ta for seg og utvikle gavene i skaperverket former vi våre fellesskap og samfunn. Men det ligger implisitt i skapelsesfortellingene at naturen er noe mer enn et instrument for mennesket. Alt er skapt av Gud og var svært (... overmåte) godt, også før mennesket ble skapt.
Oppgjør med det dualistiske menneskesynet
Den vestlige tradisjonen som vi tilhører, er i stor grad formet av tankegodset fra antikken og gnostisismen, med det vi kaller et dualistisk menneskesyn. I dette menneskesynet blir kroppen skilt fra mitt «egentlige» jeg – som er sjelen, og den er først og fremst sjelen som står i relasjon til Gud. Og troen blir fortrengt til en slags åndelig sfære og handler mest om skjebnen til individet – altså sjelen – etter døden. Kroppen og skaperverket får en sekundær verdi i motsetning til sjelen, som lever evig.
En uheldig konsekvens av dette dualistiske synet er at naturen har liten verdi I SEG SELV, men blir noe som kan utnyttes for å dekke menneskets behov. Jeg mener at det er behov for å utfordre en slik forståelse og å finne tilbake til det helhetlige og sammenhengende natur- og menneskesynet som vi finner i Bibelen. Fordi mennesket er skapt i Guds bilde, har det ikke bare ansvar for seg selv, men også overfor Gud, som er opphavet til livet og er større enn skaperverket, og som har et mål og en mening med mennesket. Som skapt i Guds bilde står vi ikke over, men midt i naturen, og har en særskilt oppgave og ansvar. Mennesket er skapt til relasjon og fellesskap med Gud, andre mennesker og hele skaperverket. Vi er kalt til å forvalte jorda preget av egenskaper hos Skaperen som kjærlighet, miskunn, kreativitet, omsorg for helheten.
Gjennom budskapet om Jesu komme, hans liv og soningsdød forteller Bibelen om Guds kjærlighet til skaperverket. I inkarnasjonen – altså «ikjødpåtagelsen», at Gud ble menneske av kjøtt og blod, så ble Gud selv en del av det skapte, og født «midt i naturen» på jordgulv og halm, omgitt av varme pustende dyr. Dette bildet er fra den årlige julegudstjenesten for konfirmanter i Skjåk i et fjøs nær dem. Her var det veldig enkelt å lære dem det vanskelige ordet inkarnasjon.
Mennesket bryter Guds skapervilje
Syndefallsfortellingen handler om hvordan det ble et brudd mellom mennesker og Gud som har fått store konsekvenser for mennesker, andre skapninger og hele verden. Mennesket skulle forvalte skaperverket etter Guds skapervilje, - og som et svar på Guds kjærlighet. Når mennesket har sviktet og svikter forvalteransvaret med utbytting, urettferdig fordeling og forurensning er det et svik mot oppdraget vi har fått, mot oppdragsgiveren og mot skaperverket vi er satt til å forvalte. I våre dager ser vi hvordan hele skaperverket lider under konsekvensene av de menneskeskapte klimaendringene, og kanskje kan vi høre Gud tale til oss gjennom skaperverkets smerter og kalle oss til omvendelse fra en livsstil som bryter ned og påfører skaperverk og mennesker lidelse.
Gjenoppretting av skaperverket, og håp
For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset. (Kol. 1, 19-20).
Ved Jesu død og oppstandelse får mennesket gjenopprettet gudsforholdet. Vi kan starte på nytt, på bibelsk grunn – frigjorte til tjeneste med ansvar for hverandre, og med forvalteransvar for hele skaperverket.
Men håpet om en ny himmel og en ny jord fritar oss ikke fra ansvaret vi har for verden og livet her og nå. KIRKEN er kalt til å være tegn på Guds rike allerede nå. Midt i lidelsen, smerten og i møte med mørke framtidsutsikter bærer kirken med seg den kraften som kan skape forandring bare vi slipper den til. Denne kraften er forankret i troen på Gud, skaperen, frelseren og livgiveren. Hun ser fram mot håpet om at skaperverket og alle brutte relasjoner blir gjenopprettet. Og hun blir drevet fram av kjærligheten fra Gud, som skapte og selv var en del av skaperverket for å frelse og gjenopprette det.