Salmeboka kom i over 200 opplag og hele 3,5 millioner eksemplarer ble trykket i perioden 1870–1925. Denne salmeboka har vært den desidert mest brukte salmeboka i Den norske kirke. Magnus B. Landstad (bildet) utga også en stor samling av norske folkeviser. Hans Kirkesalmebog og Norske folkeviser har blitt regnet som de to viktigste norske bokutgivelsene på 1800-tallet.
Magnus var en norsk prest, salmedikter og folkeminnesamler, født i Finnmark i 1802. Både som prestesønn og som prest selv fikk han bo på mange ulike plasser i det langstrakte Norge. På 1840-tallet var han prest i Seljord, hvor han møtte Ivar Aasen. De hadde mye kontakt og en felles interesse for utviklingen av et norsk skriftspråk, uavhengig av dansk. Det å skape et nytt skriftspråk har aldri vist seg enkelt. Magnus ville lage Norges første egne salmebok, tidligere hadde vi bare hatt danske. I 1852 fikk han formelt dette oppdraget, og gikk grundig og systematisk til verks. Han jobbet alene, men fikk innspill av Aasen om det nye språket i salmetekstene. Et utkast i 1861 ble møtt med både anerkjennelse og hard kritikk. Språkdrakten ble en blanding av dialektord, dansk og misforstått fornorskning og fikk slakt, både av lokale bønder og en komité i Kristiania. De oppfattet det som en unaturlig blanding av "bondespråk" og "kulturspråk". Etter mange endringer, kom autorisasjonen i 1869. En indignert Magnus Brostrup Landstad hadde måttet stryke de fleste dialektordene, og i Landstads reviderte fra 1924 nøyde man seg med å fornye språket i tråd med norsk dagligtale.
Kirkesalmebogen består av 60 salmer av Magnus B. Landstad selv, og 100 av hans oversettelser og gjendiktninger. En viktig del av dette er hans oversettelse av Luthers egne salmetekster.
Vi har mye å takke kulturformidleren Landstad for. Han etterlot seg omkring 30.000 håndskrevne sider med innsamlede oppskrifter, skikker, folkeviser, sagn og mere til. Gjennom dette arbeidet reddet han mye folkediktning, for eksempel flere versjoner av Draumkvedet. Han kjempet også for vern av materielle kulturminner. På 1800-tallet var det dramatiske skiftninger, blant annet ble mange gamle kirkebygg revet. De som så verdien i det gamle og evnet å ta vare på så mye som mulig, har gitt mange skatter til oss i ettertiden.
Ingeborg kantorinne