Søndagstanker
20.januar
3. s. i åpenbaringstiden
Joh. 1,15-18
Nåde
Nåde er et gammeldags ord, som nesten ikke brukes lenger. Kanskje bare av unger som lekesloss, og den ene vil gi seg, og roper: ”Nåde!” Og i formen benådning når noen slipper straffen de er dømt til. For noen betyr benådning at de får leve, fordi dødsdommen er blitt slettet.
Nåde betyr å få noe ufortjent godt. Som å få ettergitt straff eller gjeld. Det er det Guds nåde handler om.
Noen av oss er heldige: Vi har fått et liv der det ikke har vært nødvendig å stjele, lyve og drepe. Men, det betyr ikke at jeg for min del kan si at jeg aldri ville ha gjort det. Om ting hadde falt seg annerledes.
Og hva med alt jeg ikke gjør? Hva med tiggeren, som sulter, fordi jeg vil spise pølsa selv? Var det ikke for Guds nåde, kunne det vært jeg som satt der med tom kopp.
Nåde er ikke noe vi kan gjøre oss fortjent til. Og det er lett å bli hovmodig, fordi jeg har fått så mye mer nåde enn min arme neste. Slik må det ikke være, for når det kommer til det harde, så er det bare nåden som gjelder. Og heldigvis:
”Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.”
Arne Andersen