Påsketanker
I mange år har jeg vært så heldig og fått være reiseleder til Israel. Det har gitt meg opplevelser som jeg tar med meg inn i hverdagslivet hjemme.
Bildene av alle stedene som Jesus gikk, flimrer forbi i tankene. Særlig er det nok Jerusalem som trer klarest fram, særlig nå ved påsketider.
Det å følge Bibelens fortellinger fra Jesu siste uke i Jerusalem er spesiell.
Derfor vil jeg gjerne ta med meg dere søndagstankeleser, inn i mine opplevelser.
Det begynner med Oljeberget. Bakken ned fra fjellet og ned i dalen foran Jerusalems murer, gir meg bilder fra Palmesøndagens yrende folkeliv og en mann som rir på et esel. Mennesker som kaster sine klær på bakken og som har innsett at han som kommer, er Messias, idet de roper, Hosianna.
Når jeg så følger mannen opp til den andre siden av byen, ser jeg disippelflokken ligge til bords, rundt påskemåltidet. Det er dekket med usyret brød, bitre urter, salt og persille og vin i et stort beger.
Jeg hører han dele ut brødet og sende rundt vinbegeret og ber dem drikke av det.
Men når mørket har senket seg og det er blitt godt over midnatt, begir flokken seg ned trappene, ned til Kedrondalen til Getsemane. De er der alle, unntatt Judas.
Jeg går inn i hagen blant alle oliventrærne og bivåner i tankene, Jesu bønn om å få slippe, men også bønnen: «Ikke som jeg vil, men som du vil». Jeg blir sittende lenge i hagen og undres, inntil jeg ser lys av fakler og en stor flokk med sverd og stokker og med Judas fremst. Jeg ser kysset, jeg ser at Jesus blir fanget, disiplene som flykter og faklene som beveger seg opp trappene til øversteprestens residens.
Jeg følger etter og får høre Peters fornektelse, ser Jesu såre blikk og hører Peters gråt, da kan forstod hva han hadde gjort.
Den underligste veien vi går er nok Via Dolorosa. Vi pilgrimer ønsker oss nok en stille vandring med ettertanke og fred. Men det er det langt i fra. Langs ruta kryr det av folk og butikker med kjøpmenn som inviterer turistene inn for å se på varene sine.
Men slik var det kanskje da Jesus gikk der også, den travle fredagen før jødenes påskefeiring.
Så er vi framme. Gravkirken som er bygd over Golgata. I et lite kapell inne i gravkirken, litt borte fra de fleste turistene, har vi ofte satt oss ned og lest fra Bibelen om Jesu korsfestelse og død. Endelig kan vi si til hverandre; «Nærmere Golgata kommer vi ikke». Her ble menneskehetens synd, sonet. Adgangen til Gud var gjenopprettet.
Men turen vår ender ikke på Golgata. Ikke langt borte ligger det en hage som kalles Gravhagen. Her kan vi få sitte ned, eller titte inn i en grav slik den så ut på Jesu tid. Her kan vi synge: «Deg være ære Herre over dødens makt.»
Det er påskemorgen for oss og vi er framme.
God påske.
Steinar Tosterud