Søndagstanker
Søndag 17. november.
26. søndag i treenighetstiden
Joh 9,1–7.35b–38
Gudstro som er lett å se
I Napoli er Jesus til stede midt iblant oss. I alteriniene, små altere på ytterveggene i bygatene satt opp av hvem som helst for lenge siden og i går.
I alteriniene er Jesus, Maria eller begge to. Dessuten en helgen, gjerne blomster, og bilder av nylig avdøde lokale hverdagsmennesker. Alteriniene er fargerike og ofte pyntet med blått lys. Slik at vi ser dem, selv om vi bare skal på butikken. De er anledninger til å stoppe opp, korse seg og dvele over liv og død, en liten stund med Jesus.
I søndagens tekst (Joh 9,1-7.35-38) ser Jesus en mann som har vært blind siden fødselen. Han tar tak i ham, gnir leire i øynene hans og ber ham vaske det av i elven. Mannen ser. Det å se kan i Bibelen forstås som å få en frelsende gudstro, og det er ingenting mindre enn et mirakel.
I vår del av verden er det lett å ikke se Jesus. Vi blir forskånet for ham, religion kan oppfattes som noe gammeldags og barnlig, nærmest pinlig. Paradoksalt nok kan janteloven ligge under samtidig: Du tror vel ikke du er bedre enn oss?
Napoletanerne har et enklere forhold til religion. Religion er simpelthen overalt: i alteriniene, de åpne kirkene, og korssmykkene som bæres av både unge og gamle, og stadig tas opp for et lite kyss. Religionsmangfoldet er riktignok ikke så stort – katolsk kristendom er det som gjelder. Heller ikke er det slik at alle er religiøse, langt ifra. Mine barns skole her har ikke en gang religionsundervisning. Men også denne skolen reiser på kirkebesøk, helt naturlig.
Stadig hører vi de som mener at religion hører privatlivet til. Senest i spørsmålet om offentlig finansiering av tros- og livssynssamfunnene. Jeg håper vi i stedet kan få en enda mer synlig religiøsitet i Norge. Kristendom og andre religioner. Så religion blir noe helt naturlig – noe vi ser midt iblant oss.
Tyra Ekhaugen