Søndagstanker
3. juni 2018
2 søndag i treenighetstiden
Gal 3,23-29
Kledd i …
Våre klær forteller ofte noe. De kan vise hvem vi er, hva vi gjør og de er synlige for alle. Vi kan bytte klær flere ganger i løpet av en dag, beroende på hva vi skal gjøre.
Klær kan også fortelle at vi tilhører en gruppe, så som speidere, bussjåfører, kokk, motorsykkelklubb, postbud, idrettsforening eller en annen gruppe.
I søndagens tekst taler Paulus om å være kledd i Jesus Kristus. Han skriver til menigheten i Galatia at alle som er døpt til Kristus har kledd seg i Kristus, og derfor er det ikke lenger noen forskjell på dem, sosial status blir uviktig, hvor de er fra spiller ingen roll og så videre.
Alle som spiller på samme fotballag har like klær, slik at vi kan se at de hører sammen. De har et felles mål, å vinne mot det laget de møter, å få ballen flere ganger i mål enn motstanderne.
Slik er det med bussjåfører også, de som jobber i samme selskap har like uniformer, slik at vi kan se hvem de jobber for og slik at vi kan vite at det er riktig person som kjører bussen. De har også et felles mål, å få passasjerene trygt fram til rett sted.
Hva da med alle oss som er døpt og har kledd oss i Kristus?
Hvordan kan man se at vi hører sammen? Det bør jo være mulig, siden klær er synlig, så må det Paulus taler om være synlig. Når han taler om at vi har kledd oss i Kristus, så sier han at det skal være synlig at vi hører sammen med Jesus Kristus, alle rundt oss skal kunne se det. Det handler om å gjøre det synlig at vi er døpt til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, at vi er troende, at vi er kristne. Det blir synlig når vi gjør Guds gjerninger i verden, og over alt så elsket Gud oss så høyt at han lot sin Sønn dø for vår skyld, altså er det gjennom å vise at vi er glade i alle mennesker som det blir synlig at vi hører sammen med Jesus.
Hvilket felles mål har vi? Målet er det evige liv, å få leve i Guds rike hver dag, og det kan vi starte med her og nå, for det er å gjøre Jesus Kristus synlig her i verden, i vår bygd, blant våre naboer og venner.
Hanne Sinkerud