«Vi trenger å snakke sammen!» var temaet for årets markering av Verdensdagen for psykisk helse. Statistikken viser at stadig flere kjenner på at livet kan være tungt, og fremtiden usikker. Det ønsker vi som menighet å ta på alvor!
I "Ærlig messe for håp" ble vi ønsket velkommen av studentprest Øystein Solberg Mathisen som spilte munnspill utenfor Ås kirke, vi fikk vi lytte til vakker sang og musikk ved kantor Jostein Grolid, Anita Rosseid, Sofie Aurora Rasten Syversen, Ellen Alnes Nygård, diakon Halvor Bekken Aschim-Teigum og kapellan Jane Christin Siewartz Dahl som også har skrevet tekstmeditasjonen (preken) som du kan lese nederst på siden.
Gjennom liturgi og bønner fikk vi satt ord på noen av de sidene livet også rommer, men som vi kanskje ikke alltid snakker så mye om. Det var også være mulig å gjøre en avtale om senere samtaler med våre diakoner og prester.
Sammen skapte vi rom for de ærlige ordene, de tunge tankene, og lengselen etter håpet.
Takk til alle som deltok med sang, musikk og praktisk hjelp - og aller mest takk til deg som kom, både du som kom for deg selv, og du som kom på vegne av noen andre.
Trenger du noen å snakke med? Du finner mer informasjon og kontaktinfo til våre ansatte her!
TEKSTMEDITASJON – Ærlig messe for håp av kapellan Jane Christin Siewartz Dahl
Prekentekst: Joh 11:35: «Jesus gråt»
«Jeg må være sterk, for familien min. De kan ikke se meg gråte.»
Men Jesus gråt.
«Jeg må holde masken, så ingen skjønner hvor sliten jeg er».
Men Jesus gråt.
«Hvis folk ser følelsene mine, vil de tenke at jeg er svak».
Men Jesus gråt.
Jesus tok imot straffen for våre feiltrinn, gikk som et lam til slakteren uten å protestere, uten å kjempe. Han godtok sin skjebne.
Men. Jesus. Gråt.
Alle disse utsagnene er lett å gå seg vill i. Lett å bli syk av, rett og slett. For det å bare holde alt inne, og leve opp til et ideal om å ta alt med stoisk ro – det kan kanskje hjelpe oss å holde ut, men det kan også føre til at vi aldri føler oss bra nok. For ingen klarer å lide bare i stillhet.
Men Jesus gråt!
Bibelen gir oss ikke en fortelling om en usårbar og upåvirkelig Gud. Det kan se sånn ut til tider, men også Jesus lar seg påvirke. To ganger står det eksplisitt at Jesus gråter. Han gråter i møte med menneskers skjebner! Jesus gråter, når han ser ut over Jerusalem by, og vet hva som skal skje med den og menneskene som bor der. Og i dagens tekst, så gråter Jesus når han kommer til Betania, og møter vennene sine der. Han gråter, fordi de sørger. Og han gråter, fordi Lasarus, som han var veldig glad i, er død.
I møte med folks skjebner, lar Gud seg berøre. I møte med våre skjebner, lar Gud seg berøre. Også i møte med sin egen skjebne, berøres Jesus. Han kjemper imot, midt i aksepten av oppdraget sitt. I dødsangst kaster han seg på kne og ber til Gud, den kvelden hans skjebne skal fullbyrdes. Og i fortvilelse – og kanskje også i sinne? – roper han til Gud på korset: Hvorfor har du forlatt meg?
Vi føler oss kanskje aldri så alene, som når vi står i vårt eget mørke, og famler etter håpet. Vårt indre mørke har en tendens til å gjøre at stemmen og varmen fra alle andre utenfor, blir svakere, kaldere og forvrengt – og da føler vi oss bare enda mer alene. «Dere skjønner ikke hvordan jeg har det» – kanskje har du tenkt den tanken selv?
Fortellingen om Jesus som gråter, er fortellingen om en Gud som forstår. Det er fortellingen om en Gud som selv har vært i det dypeste mørket – og som ikke er redd for å gå inn i det på nytt. Det betyr ikke at vi slipper våre kamper, eller at vi på magisk vis kan gå ut av mørket. Men det betyr at vi aldri er alene. Jesus led alene, for at vi aldri skal måtte gjøre det. «Jeg slipper deg ikke, og forlater deg ikke». Det er løftet fra Gud til oss. Og kanskje kan det løftet få være et aldri så lite lys i møte med mørket. Vi er aldri alene. Og når vi gråter, gråter Gud med. Gud forstår.
For mange av oss kan det vanskeligste å gjøre, være å heve stemmen for første gang og si til et annet menneske: «Jeg strever» eller «Jeg er redd». Men for hver gang vi gjør det, jo lettere føles det forhåpentligvis. Og når Gud er der i mørket med oss, og vet hvordan vi har det, er det allerede noen som vet. Den neste du forteller, er den andre som får vite. Kanskje, bare kanskje, er også det litt lettere om vi ser det slik.
Jesus gråt. Og han sier: Jeg slipper deg ikke, og forlater deg ikke. Du er ikke alene, og det er ingen svakhet å tale sant om hva du føler og opplever. Snarere tvert imot. Når vi taler sant, ser både vi og de vi snakker med, klarere. Det blir som å dele en liten flamme av håp der inne i mørket. Så blir vi flere, som kan holde tente lys. Og om din flamme kveles av skjelvinger eller angstete pust – eller du blåser ut lyset, fordi det er for tungt å holde det oppe, så står noen andre der med sitt tente lys, og kan lyse for deg til du orker å holde ditt eget lys igjen, og flammen på nytt kan tennes.
Jesus gråt. Vi skal også få gråte. Jesus var alene. Vi er aldri alene. Han som er verdens lys og vårt håp, kan skinne i det dypeste mørket, så vi ser at vi ikke er alene. Og han kan hjelpe oss å finne håpet – i oss selv, og ved å få snakke ærlig med hverandre.
Vi er ikke alene.