I forbindelse med årsmøtet i Mekane Yesus sitt kvinnedepartement i Bishoftu i mai 2021 arrangerte kirkens fredskontor et to dagers møte for kvinneledere fra alle kirkens synoder. Sophie Küspert Rakotondrainy er NMS’ rådgiver for prosjektet. Hun ledet møtet og skriver:
Det handler ikke bare om «kvinners rolle» i fredsbygging. Som om det finnes en « vanlig » rolle forbeholdt menn, og så en spesiell, underordnet rolle for kvinner. Nei, det handler om at alle må kunne være med på å ta fatt i konflikter, håndtere dem, løse eller transformere dem og bidra til et mer fredelig og likeverdig samfunn. Hovedmålet med det to dager lange møtet var å snakke om vår egen rolle i fredsbygging. Derfor snakket vi mye om problemer i nærmiljøet, vold i familien, på skolen og i kirken. Definisjonen på vold som vi ble enige om, handler om mer enn fysisk vold; den inkluderer psykisk vold og «vold » når strukturer ekskluderer mennesker eller grupper av mennesker.
Jeg er ofte skeptisk til å sammenligne menn og kvinner, fordi det er større forskjeller mellom individer innenfor gruppen enn det er mellom gruppene. Men dersom jeg kan tillate meg en sammenligning, må jeg si at her var det mindre snakk med store bokstaver og vanskelige ord enn det tilfellet ofte er blant menn. Kvinnene var mer løsningsorienterte og hadde alltid fokus på hva som er praktisk mulig å gjøre. Det betyr ikke at vi bare snakket om hva en «som kvinne» kan gjøre. Vi kom fram til at mennene lenge nok har prøvd å skape fred i samfunn, kirke og politikk, uten å lykkes særlig bra. Derfor er det nå på tide at kvinnene kommer ut av det begrensede hjemlige domenet og tør å gripe inn i situasjoner som tradisjonelt ikke angår kvinnene.
Her kan det oppstå problemer og konflikter! Vil en mann lytte til en kvinnelig megler i en konflikt, dersom denne konflikten ikke blir kategorisert som «kvinnesak » ? Noen ganger kan slike uenigheter føre til positive endringer som kan bringe mer likhet og harmoni for fremtiden. Men for å få det til, trengs det modige kvinner som tør å la sin stemme bli hørt.
Det er dessverre en lang vei å gå før kvinner vil bli sett på som like viktige som menn i konflikthåndtering. Det betyr ikke at de ikke er viktige og ikke kan gjøre en forskjell her og nå. Kvinnene ønsker å gjøre toaletter på skolene mer sikre fordi det er et sted hvor «vold » av ulike slag skjer. Men de kan også ta initiativ til møter i kommune ( kebele ) og distrikt som prester, ressurspersoner, fredsmeklere og engasjerte borgere, og ikke bare «som kvinner». Kvinnene som deltok på møtet i Bishoftu er blant de best egnede til å begynne slike prosesser.
Blant disse er det noen meget modige kvinner!
Av: Sonja Küspert