Man kan selvfølgelig feire jul uten å være kristen. Mange vil nok legge vekt på andre ting i julefeiringen enn troen på at Guds sønn ble født og kom til jorden for å frelse oss. Samtidig er det spesielt å oppleve hvordan vi i mer normale år enn 2020 ser kirkene fylles til julekonserter og julegudstjenester i denne tiden, med sanger som dreier rundt akkurat det denne fortellingen handler om. «Mary did you know», «Glade jul», «En stjerne skinner i natt». Gamle sanger og nye sanger, sanger som handler om glede, undring, engasjement, eller til og med protest, slik som salmen «Deilig er jorden». Den ble skrevet under trettiårskrigen i Europa på 1600-tallet, som et trassig håp om fred i en verden der hatet, maktmisbruket og lidelsen herjet og jorden var alt annet enn deilig.
I salmene og sangene finner vi igjen aktørene som befolker juleevangeliet, og som det virker som om mange av oss aldri blir lei av. Kanskje er det det at de hvert år viser oss noe nytt, noe som setter akkurat dette året i perspektiv? I året 2020 blir dette min julebetraktning:
Juleevangeliet:
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For de fant ikke husrom noe sted. Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på markene og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i!» Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.
Lukas 2:1-20
I år håper vi på en vanlig jul, og forbereder oss samtidig på at den kan bli annerledes enn vi er vant til. Året 2020 brakte oss koronapandemien, som gjorde livet så annerledes for de fleste av oss at vi på forhånd ikke kunne forestilt oss det i våre villeste fantasier! Ikke kunne reise utenlands, hjemmeskole og hjemmekontor, to meters avstand, ikke få besøke våre gamle eller syke, og nye ord i ordforrådet som «kohorter».
Når vi nå håper og forbereder, og innerst inne vet at vi går en uviss nær framtid i møte, så er vi egentlig ikke så langt unna opplevelsene til de to som ventet på at et lite barn skulle bli født for drøyt 2000 år siden. Historien om ungjenta Maria som ble med barn før ekteskapet i et stammesamfunn i Palestina var i utgangspunktet ganske så utfordrende i seg selv. Trolovet med Josef, men ikke gravid med ham! Josef reddet situasjonen og tok Maria til seg. Tømmermannen Josef, jeg tipper at i tråd med Marias voksende mage ble vuggen til det ventede barnet snekret og klargjort.
Men som oss fikk også Josef og Maria merke at livet ble snudd opp ned av omstendigheter større enn dem selv. Når vi leser juleevangeliet som en vakker fortelling om underet som skjedde den aller første julenatten, er det en brutal virkelighet som ligger bak, og en ganske absurd beskrivelse av det som skulle være fødselen av Guds sønn. Hvis denne fortellingen skulle være egnet til å gi den nyfødte status, makt og ære som Gudssønn, hadde den nok hatt et helt annet persongalleri, og et noe annet hendelsesforløp. Da hadde vi kanskje lest om slott og silkedyner, tjenere og hederspersoner. Men disse er det ikke så mange av i juleevangeliet. Derimot er legen Lukas, som skrev ned juleevangeliet, nøye med å fortelle når og hvordan dette skjedde, og plassere det inn i den større fortellingen om den romerske okkupasjonsmakten som sender mennesker ut på reise for at keiseren skal få oversikten over hvem som skal skattlegges hvor.
Maria og Josef har ikke noe annet valg enn å bøye seg for de styrende makters påbud, og høygravid må Maria følge med Josef til hans stamfar Davids by. Ikke akkurat noen ønskesituasjon for en som forbereder hjemmet for et nytt lite familiemedlem! Samtidig er det nok en fortelling de mange som er på vandring i vår tid kan kjenne seg igjen i. Mennesker drevet ut på veiene fordi det ikke er rom for dem og deres liv noe sted.
Som vi vet – Maria og Josef nådde fram til Betlehem. Der ventet ingen vugge eller seng å føde i. Det ble jord og halm, og dyras matfat som måtte duge som barnets første seng. Og de første på barselvisitt? Gjetere, de som levde ute på markene med dyra, sett ned på og ofte ansett som småkriminelle og upassende selskap. Det er egentlig helt utrolig at de har fått plass i denne fødselsfortellingen som leses år etter år, og som danner grunnlaget for vår tidsregning! Og enda mer absurd blir det når de forteller hvorfor de kommer for å se på barnet. De hadde til sin store forskrekkelse fått englebesøk! Engler som lyste opp i det aller mørkeste og sang om fred og fryd, og om Guds glede over menneskene. Den gleden begynte der, hos de menneskene som var nederst, som var sett ned på, som ble regnet for utafor. Men som kanskje også var ekstra lydhøre, vant som de var til å følge med på dyra, verne dem mot farer, og lede dem til der de kunne finne mat og vann. Og vant som de var til å være i stillheten, uten støy og andre distraksjoner.
Foto: Stein-Erling Brusletto/Vardåsen menighet
Helt sikkert er det i alle fall at det var lettere for gjeterne å gå på barselvisitt i en stall enn til et slott. Kanskje lettere å få overbrakt et lam som en gave også, slik vi er vant til å se for oss gjennom tolkningene av denne historien senere. Jeg tror ikke det var så mye englesang da de vendte tilbake til markene sine og hverdagslivet igjen etter å ha besøkt den nye lille familien. Allikevel hadde opplevelsen gitt dem en ny og uventet glede, noe som gjorde at de «lovet og priste Gud» som det står.
Men de var ikke de eneste som kom på barselvisitt! Evangelisten Matteus skriver om stjernen og vismennene. Det var vitenskapsmennene fra Persia som hverken fikk englebesøk eller brev, men som tydet stjernene og fant veien til Betlehem. De gikk riktignok feil først, og trodde selvsagt at kongesønnen de så i stjernene skulle fødes på et slott. Men kloke som de var tolket de kong Herodes sitt kroppsspråk og onde hensikter, og valgte å følge stjernen til der de fant det lille barnet. Jeg ser for meg disse vismennene, i kostbare klær og en karavane av kameler med flotte tepper og telt, tjenestefolk og dyr - som stopper utenfor det beskjedne husværet og stiger inn til den fattigslige familien for å hylle det nyfødte spedbarnet. Det står ikke noe sted at de var tre, men vi tenker oss gjerne det fordi de hadde med tre gaver; gull, røkelse og myrra. Kongegaver til et kongebarn. Jeg har ofte lurt på hva det var de gjenkjente i dette lille jødiske guttebarnet som gjorde at de anerkjente og tilba ham? Som med gjeterne skjedde det i alle fall noe med dem i dette møtet: de ble «jublende glade», står det.
De møtte ikke en liten kongssønn omgitt av ære og prakt. De kom ikke på noens befaling. De kom fordi de brukte sine kunnskaper og sitt engasjement på det de ikke kunne forstå fullt ut, men som allikevel fortalte dem noe viktig. Noe som ga dem glede, og som sammen med gjeterne gjorde dem til noen av hovedpersonene i verdens mest leste fortelling.
Siden har altså denne fortellingen gitt inspirasjon til et ukjent antall sanger, salmer, julespill, legender, ritualer. I vår tid ligger også fortellingen under som grunntema i julefilmer der den store kjærligheten må overvinne farer og hindre men til slutt seirer, ofte med overraskende vri. For prinsen gifter seg ikke med adelskvinnen, men med Askepott. Bridget Jones får sin Darcy. Julestjernen avslører de onde kreftene og viser vei til den sanne prinsessen. Igjen sitter vi og er glade fordi det endte godt, fordi det som en stund så håpløst ut ble bra. I år igjen.
Og kanskje er det nettopp dette som gjør at juleevangeliet treffer så bredt? På tross av hindringer og farer og onde krefter på ferde seirer Josefs kjærlighet til Maria, Marias kjærlighet til barnet, gjeternes og vismennenes glede over et annerledes kongebarn.
Da munken Frans av Assisi lagde den aller første julekrybben i 1223 var det med ordentlige mennesker og dyr, med krybbe og halm ute under stjernehimmelen en julenatt. Han hadde sittet på julegudstjenester i vakkert utsmykkede kirkerom, med kostbare malerier og gull og sølv. Denne julen ville han minne menneskene på hva slags verden Gud lot seg føde inn i. Det var ikke den skrubbede og skinnende tilværelsen, men til jord og halm og dyr og fattigdom. Selv var Frans den populære og utadvendte rikmannssønnen som gjorde skandale da han sa fra seg rikdommen for å bli tiggermunk. For ham ble det måten han kunne vise den kjærligheten han mente at Gud viste han. Han tigget penger av dem som trengte å gi, til dem som trengte å få, og han ville vise at den ekte gleden er uavhengig av materiell velstand og bekvemme kår. Derimot er den avhengig av at vi hjelper hverandre til å oppdage den, og bruker mulighetene til å dele den.
Om den aller første julekrybben sa Frans: «Ta i mot den fattige kongen, som julen minner om ble født inn i vår verden. Han som var fattig er vår bror, og bare han vet å bringe oss de rikeste gaver. Han som en gang kom, kommer hver gang et menneskehjerte åpner seg. Derfor skal vi juble!»
Julen er en av de sterkeste tradisjonene vi har, og tradisjoner betyr at vi har forventninger til at ting skal være som de «alltid» har vært. Pynten, luktene og smakene, menneskene vi er vant til å feire sammen med. I år håper vi på en vanlig jul, og forbereder oss samtidig på at den kan bli annerledes enn vi er vant til. Og akkurat i år er det kanskje den delen av juleevangeliet som blir tydeligst: fortellingen om underet som skjedde uten at noen hadde rukket å planlegge noen ting! Fortellingen om ikke-perfekte omstendigheter, om adskillelse og hindringer, om utenforskap og fattigdom. Historien som Frans av Assisi senere gjorde til sin egen historie, og som blir en del av vår historie når vi henter fram julekrybbene i hjem og kirker og på andre steder der mennesker ferdes, og når vi hører og istemmer julesangene. Denne rare, nærmest absurde fortellingen som forteller om en glede som fikk gjetere og vismenn og en fattig munk som hadde gitt avkall på et liv i rikdom og ære til å juble av glede. Som fikk en salmedikter under de verste krigshandlinger til å skrive Deilig er jorden, fordi sangen er sterkere enn våpen. Fordi ingen kraft er sterkere enn kjærligheten.
Foto: Bo Mathisen
Så kanskje er det den som redder jula for oss dette annerledesåret? Om ting blir annerledes, kan vi kanskje oppleve at jula byr på muligheter for glede på en annen måte. Julens fortelling er en fortelling om kjærligheten som finner sine veier og måter uavhengig av våre planer og forventninger, og helt uavhengig av det perfekte. God jul!
Hege E. Fagermoen
Prost Søndre Follo