I et av de hyggelige atriumshusene i Borgenbråten bor Oslo bispedømmes nye stiftsdirektør, Ole Edvard Wold-Reitan. I mange år har han arbeidet med musikk som sanger og manager for Oslo Gospel Choir og som leder for Kirkelig Kulturverksted, og de siste ti årene har han hatt i sentrale roller på Slottet, bl.a som ass. sekretariatsleder og kommunikasjonssjef.
Da jeg kommer inn døren sitter ektemann Harald og har hjemmekontor i stuen. Hagen er ledig, så vi setter oss ved et bord i skyggen med en kopp kaffe. Tvillingene Karin og Olav er på hver sin sommerleir, men hunden Moritz holder oss med selskap. De har bodd her de siste fem-seks årene. Da de flyttet hit begynte de å gå gjennom skogen til kirken, en søndag i ny og ne, men som oftest på myldredagene på tirsdager. Ole Edvard har selv vokst opp i kirken. Han har flyttet mye gjennom oppveksten, men for familien var kirken alltid en sentral del av hverdagen uansett hvor i landet de slo seg ned. Også dagsavisen Vårt Land fulgte familien landet rundt, og rundt middagsbordet kunne temaet for samtalen gjerne være «hvem får Borg?» (hvem blir biskop i Borg, red.anm.).
Mens homofilidebatten preget kirken mer intenst, syns han det var greit med en pause fra både Vårt Land og mer tradisjonelt menighetsliv. I mange år ble Kirkens Bymisjon og hverdagsmessene i Tøyenkirka det faste tilholdsstedet. Men som pappa har han ønsket å gi barna noe av det beste han selv fikk i sin barndom, og da er kirke og menighet også en viktig del. Første møtet med Myldredag i Vardåsen kirke har festet seg som et spesielt godt minne, og kanskje også noe mer, kanskje et tegn på en lenge etterlengtet endring. Familien stilte seg opp i middagskø, og da Ole Edvard ble spurt hvor mange han skulle betale for og pekte på sine to barn, mannen og seg selv var svaret fra ungdommen bak disken, «to barn og to voksne. Det er en familie. Det blir hundre kroner». Så enkelt var det, og igjen var han fullt regnet med i en menighet, med mann og barn. «Nå henger familien der oppe i Vardåsen, og det er bare helt topp», sier han med et stort smil.
Ved forrige kirkevalg ble Ole Edvard valgt inn i Menighetsrådet. For ham ble det en oppgave som styrket engasjementet for kirke, og han har fått med seg viktig erfaring han nå tar med seg inn i ny jobb. Etter mange år ved Slottet kjente han at det var tid for nye utfordringer, og etter påske tiltrådte han som stiftsdirektør i Oslo bispedømme. Nå merker han at når han får ting på sitt bord så tenker han ofte «Vardåsen menighet, hvordan vil dette oppleves der?». Det gir verdifull kontekst til arbeidet.
Han synes det er spennende å få jobbe i kirken. Å være kirke er å bygge trosfellesskap, ikke meningsfellesskap, sier Ole Edvard, og når kirken tar dette på alvor gir det noen konsekvenser. Kirkens samfunnsansvar har på mange måter mye til felles med Kongehusets: Å være med og forvalte de store fellesskapsverdiene vi deler, og samtidlig løfte dem inn i en ny tid. I en verden der mye går raskere og raskere trekker han frem at kanskje langsomheten og lange linjer er noe kirken særlig forvalter. Kirken er fremfor alt å forvalte ord og sakrament. I tillegg er kirken også en forvalter av arv og kultur, og da kan langsomheten også være en styrke.
Da han stod frem som homofil fant moren trøst i å tenke på pottemakeren i Jeremia. Fortellingen om pottemakeren er et bilde på hvordan Gud former oss slik som pottemakeren former leiren, og at han kan forme oss på nytt og på nytt. Det gav henne håp for sønnen, og at noe kanskje kunne endres? Karin Reitan var predikant og forkynner og noen år senere fortalte hun Ole Edvard at det hadde gått opp for henne at det var hun selv som hadde ligget på Herrens dreieskive, ikke han, og at hennes tenkning rundt homofile i kirken nå hadde tatt en annen form. «Jeg har mye å takke både min mor og min far for» sien han, «men kanskje er tiden sammen, langsomheten i møtene også noe å takke for. Tro, identitet og dannelsen av våre bilder av Gud er ikke tjent med for raske prosesser. Toleranse er også evnen til å tåle uenighet, forskjeller og ulike ståsted, og kanskje handler det også om å gi både seg selv og hverandre tid?»
Kaffekoppen er tom, og den gode samtalen går mot slutten. Vi snakker om ungene og sommer, om båtliv og ferie, og hvor godt det skal bli å kunne møtes på Myldredag til høsten igjen.