Av ungdomsprest Kristin Jenssen
Høsten toger innover Bodø. Hvis vi kaster et blikk oppover fjellsidene kan vi se at trærne begynner å få det gyldne skjæret som dag for dag brer seg utover landskapet. Et vakkert fargespill som leker med høstlufta. I kirkeåret betyr høsten at vi går mot slutten av treenighetstiden. Den tiden som tematisk handler om livet i troen på den treenige Gud. Et av temaene som her dukker opp er kjærlighet.
Kjærlighet kan være noe av det fineste som finnes. Og den kommer i så mange ulike former og fasonger og i ulike relasjoner og sammenhenger. Kjærligheten kan finne sted mellom venner, søsken, foreldre og barn, kjærester, i nærhet og avstand. Kanskje har du opplevd å elske noen så høyt at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg. At det kjennes ut som om du kunne gjort nesten hva som helst for en annen. Kanskje har du opplevd å blitt sett med øyne fulle av mild og god kjærlighet som får deg til å føle deg spesiell. Noen ganger opplever vi også at den kjærligheten vi gav fra oss ikke ble gjengjeldt og at vi ikke ble møtt og tatt imot slik vi hadde håpet.
Kjærlighet kan være nesten litt mystisk og underlig. Den kan få oss til gjøre ting vi ikke ante var mulig. Den har potensial til å gi oss et overmot som får oss til satse mye – selv om livet ikke gir noen garantier og vi ikke aner hva som kommer. Kjærligheten er komplisert og ikke alltid like rosenrød som vi kanskje skulle ønsket.
Men denne mystiske kjærligheten – hvor kommer den fra? Hva er kilden? Hva er det som gjør at vi mennesker er i stand til å elske en annen. Hva er det som gjør at vi kan tørre å la oss selv bli elsket? Kanskje er det fordi noen elsket oss først?
Den 15. søndagen i treenighetstiden leser vi en tekst fra evangeliet etter Johannes: «Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere» (Joh 15,9-12).
Kanskje er det fordi noen elsket oss først. Kanskje kan vi våge å tenke at vi har vært omsluttet av en kjærlighet fra før vi ble født. En kjærlighet som rommer oss. Enda så merkelig det kan høres ut. Uansett hvor mange utfordringer livet byr på eller hva omgivelsene måtte fortelle oss, så kan vi våge å tro at vi er i Skaperens, frigjørerens og livgiverens kjærlighet.
Når vi kaster et blikk oppover og ser at gyllent fargespill brer seg utover fjellsidene og en årstid går mot en annen, så er det én ting som står fast. Vi er skapt i kjærlighet til kjærlighet.
I kirkeåret betyr høsten at vi går mot slutten av treenighetstiden. Den tiden som tematisk handler om livet i troen på den treenige Gud. Et av temaene som her dukker opp er kjærlighet.
Kjærlighet kan være noe av det fineste som finnes. Og den kommer i så mange ulike former og fasonger og i ulike relasjoner og sammenhenger. Kjærligheten kan finne sted mellom venner, søsken, foreldre og barn, kjærester, i nærhet og avstand. Kanskje har du opplevd å elske noen så høyt at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg. At det kjennes ut som om du kunne gjort nesten hva som helst for en annen. Kanskje har du opplevd å blitt sett med øyne fulle av mild og god kjærlighet som får deg til å føle deg spesiell. Noen ganger opplever vi også at den kjærligheten vi gav fra oss ikke ble gjengjeldt og at vi ikke ble møtt og tatt imot slik vi hadde håpet.
Kjærlighet kan være nesten litt mystisk og underlig. Den kan få oss til gjøre ting vi ikke ante var mulig. Den har potensial til å gi oss et overmot som får oss til satse mye – selv om livet ikke gir noen garantier og vi ikke aner hva som kommer. Kjærligheten er komplisert og ikke alltid like rosenrød som vi kanskje skulle ønsket.
Men denne mystiske kjærligheten – hvor kommer den fra? Hva er kilden? Hva er det som gjør at vi mennesker er i stand til å elske en annen. Hva er det som gjør at vi kan tørre å la oss selv bli elsket? Kanskje er det fordi noen elsket oss først?
Den 15. søndagen i treenighetstiden leser vi en tekst fra evangeliet etter Johannes: «Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere» (Joh 15,9-12).
Kanskje er det fordi noen elsket oss først. Kanskje kan vi våge å tenke at vi har vært omsluttet av en kjærlighet fra før vi ble født. En kjærlighet som rommer oss. Enda så merkelig det kan høres ut. Uansett hvor mange utfordringer livet byr på eller hva omgivelsene måtte fortelle oss, så kan vi våge å tro at vi er i Skaperens, frigjørerens og livgiverens kjærlighet.
Når vi kaster et blikk oppover og ser at gyllent fargespill brer seg utover fjellsidene og en årstid går mot en annen, så er det én ting som står fast. Vi er skapt i kjærlighet til kjærlighet.