FRIVILLIG MEDARBEIDER I KIRKEN
Tekst: Hilde Fylling og Vigdis Larsen
Å være medarbeider er så mangt!
I likhet med mange andre institusjoner, organisasjoner og virksomheter i det norske samfunnet, er kirkene i Rønvik og Kjerringøy avhengige av at ansatte og frivillige trekker lasset sammen.
Det er mange ansatte i disse to kirkene: prester, kantor/organist, kirketjener, diakon, kateket, menighetspedagog og daglig leder. Rønvik, som er en stor menighet, har flest ansatte og et helt korps av frivillige medarbeidere. Kjerringøy, som er en liten menighet, har prest, organist og kirketjener, og deler menighetspedagog og daglig leder med Rønvik.
Den eldste definerte frivillige tjenesten i kirken er menighetsrådet. Lov om menighetsråd kom allerede i 1920. Den fastsatte at det i hver enkelt menighet skulle velges et menighetsråd som kunne representere demokratiet og folkeviljen i menigheten. Fram til loven kom var menighetene stort sett prestestyrt. For å oppnå et bredere tilbud og mer involvering i kirken, ble det viktig å skape et godt samarbeid mellom presten som ledet de kirkelige handlingene og menigheten.
I den senere tid har antallet ansatte og frivillige blitt utvidet. I Kjerringøy er det i dag frivillige medarbeidere som deler ut menighetsblad, koker kirkekaffe, deltar ved juleverkstedet og pynter i kirken. Noen er ledere når vi samler barn og unge til arrangement, og noen leser tekst i gudstjenesten. I Rønvik er frivillige en sentral medarbeidergruppe ved eldretreffet og i gudstjenestene. De bidrar som kirkeverter, kaffekokere, tekstlesere, dåpsverter, nattverdsmedhjelpere, sangere, musikere og korister. Noen deltar i kirkeforeninga og bønnegruppa, andre ved trosopplæringstiltak, besøkstjeneste, i speideren og i redaksjon, pakking og utdeling av menighetsbladet. Andre bidrar ved lørdagskafé og andre arrangement i kirken.
Det kan være flere grunner til at mennesker ønsker å engasjere seg som frivillige medarbeidere i den lokale kirken. For mange er fellesskapet med andre viktig. De liker å jobbe sammen med andre for et godt formål, og liker samhørigheten ved det å løfte i flokk. Noen engasjerer seg kanskje fordi de synes tiltaket de vil bidra inn i er så viktig at de vil være med å virkeliggjøre det. Noen var kanskje speider da de var liten, og vil derfor at barn skal få oppleve det flotte fellesskapet og læringen ved det å være ute i naturen. Noen vil kanskje være frivillig medarbeider fordi de har ledig tid. Kanskje er de blitt helt eller delvis pensjonister og ønsker å ha en meningsfull aktivitet i sin nye tilværelse. Menighetene våre har også mange arbeidsoppgaver som passer godt for dem som trenger å få bekreftelse på seg selv ut fra hva de kan mestre. Det kan være at de har vært syke en stund, eller følt på sorg, og derfor ha god hjelp av å gjøre en nyttig jobb for andre.
For kirken er det ikke bare for å få praktiske ting gjort at det er viktig å ha frivillige medarbeidere. Etter luthersk forståelse av mennesket, har alle samme stilling og posisjon overfor Gud. I lutherske kirker snakker vi om «det allmenne prestedømme». Det innebærer at hvert enkelt menneske er like mye verdt i kirken og menigheten. Det er ikke sånn at presten eller diakonen er mer verdt fordi de er vigslet. Det pålegger kirkene i enda større grad enn andre virksomheter å legge til rette for at folk flest får påvirke både hvilke aktiviteter som skjer i kirkens regi og hvordan de utføres. Kirkemedlemmenes mening skal høres og ha innflytelse. Det betyr at vi som er ansatte og har vår arbeidstid i kirken må bli stadig flinkere til å lytte til hva folk sier og mener. Det er en glede å være mange ulike mennesker som jobber sammen. Fint å bli kjent med hverandre. Spennende å høre om hverandres liv.
Paulus sammenligner menigheten med en kropp. Kroppen har hender og føtter, hjerte og blodomløp. Ansatte og frivillige. Og Kristus er hodet. Sammen skal vi få denne kroppen til å virke på en god måte.