En samtale med Audun Torsteinsen
v/ Anna-Helene Johnsen
Rosenkransen er en bønnekrans med et kors, ei stor og tre mindre perler og fem rekker med ti små perler. Mellom hver av de fem rekkene er det ei større perle. Når man lar rosenkransen gli gjennom fingrene, ber man et fadervår ved hver stor perle og et «Hill deg, Maria» ved de små perlene. I løpet av ukas sju dager kommer man til sammen gjennom fem «temaområder» i Kristi og Marias liv, for eksempel «gledens mysterium» og «smertens mysterium».
Denne måten å be på har vist seg slitesterk, som en hjelp til å samle seg. Den monotone resitasjonen legger seg som en kappe rundt den som ber, mot hverdagens uro. Jeg er ikke «flink» til å be rosenkransen regelmessig, men den gjør meg godt når jeg ber den. Det hender jeg ber den hvis jeg går tur alene. En tur i skogen lar seg fint kombinere med rosenkransen.
Kan du fortelle litt om bakgrunnen for at du har konvertert til Den katolske kirke
Hvor skal jeg begynne? Først av alt, det er i Den norske kirke jeg har fått har fått ta imot Jesus Kristus som min frelser, i dåpen og i den tillit jeg lærte at jeg kan ha til Gud. Jeg har også hatt stor glede av å være med i Rønvik menighet, og vet om det gode arbeidet som skjer i kirka her.
Når jeg er blitt katolikk, har det ikke handlet om å gå fra noe, først og fremst, men om å gå til noe. Jeg har tatt med meg gode ting fra Den norske kirke og kommet til noe som utfyller den troen jeg allerede hadde, med noe mer som jeg har ant at jeg har savnet.
Gjennom å delta på ikke-katolske retreater, ble jeg oppmerksom på de lange tradisjonene i kirkens historie for bønn og kontemplasjon. Dette har talt til hjertet mitt. Og jeg undret meg over at mye av dette er vokst fram i katolsk sammenheng. Er det tilfeldig, spurte jeg meg selv?
Jeg ønsker å leve i sannhet, om enn med de begrensninger mine egne tanker setter for dette. Siden mye av det katolske talte til hjertet mitt, ble jeg nødt til å sjekke om hodet, intellektet, var med på dette, eller om det hele bare var en subjektiv følelsesgreie. Litt mer lystenning og vakker liturgi, liksom.
Resultatet av hjertets og hodets søken ble altså at jeg til slutt ble katolikk. For meg er dette «et lite skritt», som en jeg kjenner formulerte det, altså ingen forandring av kjernen i troen. Det viktigste og det aller meste har lutheranere og katolikker felles, vi er søsken i troen og ett i Kristus. Men konverteringen er like fullt et skritt, et bevisst valg om noe som er litt annerledes.
I denne byen er vi heldige, som har mange kirker og flere kirkesamfunn. Vi skulle kanskje besøke hverandre av og til. Om vi besøker Den katolske kirke, hva er det vi som lutheranere særlig vil legge merke til?
Til en viss grad roen og verdigheten i messen, tenker jeg. Det er ofte en dyp ro over gudstjenesten, og en stille verdighet over det mysteriet vi får delta i under nattverden. Selvfølgelig brytes det hele av barn som ler og lager lyd, men det er naturlig og gjør ingenting.
Jeg liker at man i større grad uttrykker troen med kroppen, ved å knele og korse seg. Troen er på en måte mer fysisk, og det gjør meg godt.
Bønner til Maria og helgener er uvant for lutheranere, men det er viktig å huske på at dette er bønner til de hellige i himmelen om deres forbønn hos Gud, ikke tilbedelse, som til Gud selv.
Ellers er det mye som er likt; lesninger fra det gamle og det nye testamente og preken over en evangelietekst, etter faste rulleringer som i Den norske kirke.
Fortell gjerne litt om menighetslivet i den katolske kirke?
Noe for oss lutheranere å ta lærdom av?
Menighetslivet er litt som i en frikirke, der medlemmene på frivillig basis må ta et stort ansvar for mye av det praktiske. Vask av kirkens lokaler går på rundgang. De fleste i menigheten har bakgrunn fra andre land, men vi er også en norsk minoritet i fellesskapet. Våre to dominikanske nonner fra Filippinene driver barnearbeid og sosialt arbeid, de ber for oss, evangeliserer på sosiale medier og tar imot folk til samtaler i klosteret. Presten og flere med han underviser barn som skal til førstekommunion (første nattverd) og konfirmantene.
I vinter startet vi opp med Katolsk forum, en foredragsserie som er interessant for flere enn oss katolikker. Til høsten får vi besøk av Eivor Andersen Oftestad, som skal si noe om hva som skjer når Gud blir borte i kulturen. Presten vår, pater Reidar, kommer også til å starte opp med troskurs, for folk som lurer på hva katolsk tro går ut på.
Jeg synes det er fint å kunne gå til individuelt skriftemål. Jeg opplever også at kallet til et hellig gudvendt liv, som jeg tror alle er kalt til i dypet av sitt hjerte, blir løftet fram på en tydelig måte.
Hva kan dere lære av oss?
Med min lutherske bakgrunn synes jeg nok vi katolikker kan bli flinkere til å synge salmer, og gjerne med nok mange vers til at helheten i budskapet kommer fram. Vi trenger også å drive mer barne- og ungdomsarbeid, som både Den norske kirke og flere frimenigheter er gode på.
Noe du til slutt har på hjertet?
Jeg vil slå et slag for lokal økumenikk. Dette er noe vi alle kan bli bedre på. Hvordan vi gjør det, har jeg ingen klar oppskrift på, og de store stridsspørsmålene skal vi ikke løse lokalt. Men vi kunne gjort noe mer sammen. Hva med felles vesper eller aftensang en gang iblant? Siden kirkesamfunnene våre ikke har felles nattverd, synes jeg vi bør unngå nattverd når vi møtes. Det blir bare vanskelig for en del av oss. Ellers er jo både Katolsk forum og Kirkeforum felles arenaer allerede.
Aller helst skulle vi vært sammen i samme kirke her på jord, også før vi samles til ett i himmelen. Kanskje skjer det en gang?
Vi sier tusen takk til Audun for samtalen, og for et lite innblikk i den katolske kirkes trospraksis. Vi støtter ideen om felles møteplasser, mer lokal ekumenikk.